§ 76. Tvangsmulkt ved brudd på reindriftsloven

Paragrafen gir reindriftsstyret og statsforvalteren et virkemiddel for å presse frem at et pålegg etter § 75 faktisk blir fulgt. I selve pålegget kan de sette en tvangsmulkt som løper per dag, uke eller måned regnet fra fristen for å etterkomme pålegget, og som gjelder helt til pålegget faktisk er oppfylt. Kongen kan gi nærmere regler om når tvangsmulkt kan brukes og hvor stor den kan settes. Reindriftsstyret og statsforvalteren har samtidig en sikkerhetsventil: de kan la være å kreve inn hele eller deler av en påløpt mulkt dersom det foreligger sterke grunner til det. Selve pålegget om mulkt kan for øvrig tvangsfullbyrdes direkte som utlegg, uten at kravet først må stadfestes ved dom.

I praksis fungerer tvangsmulkten som et økonomisk press: jo lenger den ansvarlige venter med å rette opp forholdet, desto mer koster det å la være. Fordi mulkten kan knyttes til dag, uke eller måned, kan den tilpasses hvor alvorlig og hvor akutt det ulovlige forholdet er. Adgangen til å frafalle påløpt mulkt gjør at reindriftsstyret eller statsforvalteren kan vise skjønn i enkeltsaker, for eksempel der forholdet er rettet noe senere enn fristen, men før mulkten har vokst seg stor. At mulkten er tvangsgrunnlag for utlegg uten dom, gjør ordningen raskere å håndheve enn om kravet måtte gå via domstolene først.

Tvangsmulkten er ett av flere virkemidler i kapittelet om sanksjoner og tvangstiltak, og forutsetter at det først er gitt et pålegg etter § 75. Blir mulkten heller ikke virksom nok, kan myndighetene i stedet vurdere forelegg etter § 78 eller tvangstiltak etter § 79, mens brudd på bruksregler kan møtes med den særskilte avgiften i § 77. Alvorlige eller gjentatte overtredelser kan i tillegg rammes av straffansvaret i § 80.