§ 4. Retten til reindrift i det samiske reinbeiteområdet

Paragrafen fastslår at den samiske befolkningen har en selvstendig rett til å drive reindrift i utvalgte deler av Finnmark, Troms, Nordland, Trøndelag og Hedmark. Retten hviler ikke på et løyve fra det offentlige, men på at samene har utnyttet disse traktene til reindrift over svært lang tid, det juristene kaller «alders tids bruk». Det geografiske området denne retten gjelder for, omtales som det samiske reinbeiteområdet. Innenfor dette området skal man som utgangspunkt regne med at det finnes beiterett etter reglene i loven, med mindre noe annet følger av et særskilt rettsforhold, for eksempel en avtale eller et rettslig avgjort spørsmål som sier noe annet. Rammes reindriftssamers rettigheter av et inngrep, skal det gis erstatning etter de samme prinsippene som brukes ved ekspropriasjon generelt.

I praksis snur bestemmelsen bevisbyrden: den som mener at det ikke foreligger reinbeiterett et sted i området, må vise til et konkret rettsgrunnlag som bryter med hovedregelen, ikke omvendt. Erstatningsregelen i tredje ledd betyr at når reindriften må vike for andre inngrep, for eksempel utbygging, skal tapet verdsettes etter de samme metodene som brukes når vanlig grunneiendom eksproprieres.

Bestemmelsen henger sammen med formålsbestemmelsen i § 1, som sier at loven skal legge til rette for reindrift bygget på samisk kultur og sedvane, og med § 3, som krever at loven tolkes i samsvar med folkerettens regler for urfolk og minoritetsgrupper. Det samiske reinbeiteområdet deles videre inn i samiske regionale reinbeiteområder etter § 5, som igjen deles inn i reinbeitedistrikter etter § 6. § 7 gir Kongen adgang til å ekspropriere grunn og rettigheter når det er nødvendig for reindriften i området, mens § 8 regulerer den atskilte ordningen for reindrift utenfor det samiske reinbeiteområdet, der utøvelse krever særskilt tillatelse. § 8a knytter jordskifteretten til reindriftssaker.