§ 4A-10. Undersøkelse av pasienten og eiendeler i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå

Paragrafen handler om kontroll av pasienten selv, pasientens rom og eiendeler i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå. Den skiller mellom faste kontroller som alltid skal skje, og kontroller som trengs når det er grunn til mistanke. Begge deler er plikter, ikke bare adgang.

De faste kontrollene gjelder pasientens person og eiendeler som pasienten har med seg. De skal alltid gjøres ved overføring og før og etter utganger. Her trengs det ikke noen mistanke. Kontrollen er obligatorisk, uansett hvem pasienten er.

I det andre tilfellet trengs det en mistanke. Er det grunn til å tro at farlige gjenstander, rusmidler eller rømningshjelpemidler finnes i institusjonen eller vil bli forsøkt brakt inn, skal det gjøres de undersøkelsene som er nødvendige av pasientens person, rom og eiendeler. Mobiltelefon og andre kommunikasjonsmidler regnes med. Undersøkelsene skal altså tilpasses mistanken, slik at de ikke går lenger enn nødvendig.

Eksempel: En pasient i enheten kommer tilbake fra en utgang. Eiendelene og personen skal undersøkes uansett, uten at noen mistenker noe. Senere mistenker personalet at pasienten har gjemt et kommunikasjonsmiddel på rommet. Da skal det foretas nødvendige undersøkelser av rommet også.

Overføring til enheten er regulert i § 4a-8, og det er ved slik overføring de faste kontrollene starter. Paragraf 4a-12 setter tilsvarende kontrollkrav for alle som skal inn og ut av enheten, og § 4a-13 begrenser pasientens forbindelse med omverdenen. Ellers kan faglig ansvarlig ifølge § 4a-14 unntaksvis lette på tiltakene som reguleres i § 4A-10 til § 4A-13, og disse tiltakene er ellers ufravikelige. Både § 4a-3, om forholdet til bestemmelsene i kapittel 4, og § 4a-8 og § 4a-14 viser til § 4a-10.