§ 4A-9. Adskillelse fra andre pasienter i enhet med særlig høyt sikkerhetsnivå

Paragrafen har to sider. For det første skal pasienter i den strengeste enheten ikke omgås pasienter fra enheter med lavere sikkerhetsnivå. De to gruppene skal holdes hver for seg. Utgangspunktet er strengt, siden pasientene i enheten er der på grunn av særlig risiko, for eksempel for rømning eller vold.

For det andre har loven en motvekt. Blir en pasient helt eller delvis skilt fra medpasienter og fra ansatte som ikke er med i behandlingen, skal dette veies opp med kontakt med personell og med andre aktivitetstilbud. Poenget er at adskillelsen ikke skal føre til at pasienten står uten kontakt. Adskillelsen må dessuten stå i et rimelig forhold til sikkerhetsbehovet.

Første ledd er en fast regel om hvem pasientene i enheten skal skilles fra. Annet og tredje ledd handler om den enkelte pasientens hverdag og krever en vurdering av hvor mye adskillelse som trengs, og hva som skal veie opp for den. Jo mindre behovet er, desto vanskeligere er det å forsvare en streng adskillelse.

Paragrafen må ses sammen med de andre reglene for enheten. Overføring dit kan bare vedtas ved særlig risiko for blant annet rømning og vold. Undersøkelse av pasientens person og eiendeler skal alltid skje ved overføring og før og etter utganger. Personer som skal arbeide der, må gjennom vandelskontroll, og alle som skal inn og ut, kontrolleres. I vanlige sikkerhetsavdelinger har pasienten rett til besøk, telefon og post, mens kontakten med omverdenen i enheten er regulert for seg i § 4a-13.

Eksempel: En pasient i enheten med særlig høyt sikkerhetsnivå skjermes fra medpasienter i en periode. Da må avdelingen sørge for at pasienten får kontakt med personell og tilbud om aktiviteter, og adskillelsen må ikke gå lenger enn det sikkerheten krever.