§ 12. DNA-register hos politiet: hvem som registreres og hvordan det brukes
- DNA-registeret har tre deler: identitet, etterforskning og spor. Eliminasjonsregisteret er valgfritt.
- Identitetsregisteret krever en endelig avgjørelse om straff for en handling som kan gi fengsel.
- Opplysningene skal bare brukes i strafferettspleien, med forskning som mulig unntak etter forskrift.
- Nærmeste registre: fingeravtrykk i § 13, reaksjoner i § 9 og forskriftskrav i § 14.
§ 12. DNA-register
- er ilagt en straff som nevnt i straffeloven § 29 for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff. Registrering kan først skje når avgjørelsen er rettskraftig eller saken er endelig avgjort. Handling som det er utferdiget forenklet forelegg for, gir ikke grunnlag for registrering,
- på grunn av reglene i straffeloven § 20 ikke kan dømmes til straff for en handling som kvalifiserer for registrering. Det samme gjelder når tilstanden har medført at vedkommende ikke har utvist skyld,
- er norsk statsborger eller arbeider eller oppholder seg i Norge, og som i utlandet er ilagt en straff som svarer til dem som er nevnt i straffeloven § 29, og den begåtte handling kunne ha medført frihetsstraff om den hadde vært begått i Norge, eller
- begjærer det av grunner som finnes fyllestgjørende.
Paragrafen pålegger politiet å drive et DNA-register. Registeret har tre deler: en for personer som er straffet, en for profiler som stammer fra etterforskning, og en for spor der ingen vet hvem som står bak. I tillegg har politiet adgang til å drive et eget eliminasjonsregister, men ingen plikt til det.
Identitetsregisteret er for personer som har fått en straffereaksjon for en handling som kan gi fengsel. Hvilke straffer som teller, følger av straffeloven. Der finnes blant annet fengsel og bot. Avgjørelsen må være endelig før noen føres inn. Et forenklet forelegg (en bot uten rettssak) gir ikke grunnlag for registrering. Registeret kan også romme personer som slipper straff fordi de mangler skyldevne. Straffeloven setter her en aldersgrense på 15 år og nevner blant annet personer i en sterkt avvikende sinnstilstand. Dom fra utlandet kan også telle, når den straffede er norsk statsborger eller oppholder seg i Norge. Handlingen må også ha vært straffbar med fengsel om den var begått i Norge.
Etterforskningsregisteret tar imot alle DNA-profiler som lages av prøver tatt under etterforskning. Hjemmelen for prøvene står i straffeprosessloven. Prøve kan tas av en person med skjellig grunn til mistanke om en handling som kan gi fengsel, eller av en som samtykker skriftlig. Sier den mistenkte nei, kreves som utgangspunkt en rettskjennelse før politiet kan bruke tvang. Blir det bestemt at personen skal inn i identitetsregisteret, flyttes profilen dit fra etterforskningsregisteret. Straffeprosessloven åpner også for å ta prøve etter at dommen er endelig, fra personer som kan registreres. Da kan tvang brukes hvis det skjer uten fare eller betydelig smerte. Biologisk materiale betyr her spytt eller celleprøver fra munnhulen. Sporregisteret rommer opplysninger om ukjente personer, når det antas at de hører til en uoppklart straffesak.
Eliminasjonsregisteret rommer opplysninger om ansatte i politiet og analyseinstitusjoner og om andre kjente personer som ofte kommer nær åsteder og bevis. Prøvene tas etter straffeprosesslovens regel om samtykke til DNA-prøve. Opplysningene i DNA-registeret skal bare brukes i strafferettspleien, altså i oppklaring og straffeforfølging. Kongen kan likevel åpne for bruk til forskning gjennom forskrift. Forskriften kan også gi de nærmere reglene om søk, om hvordan registrene føres og brukes, og om hvor lenge profilene skal oppbevares.
Paragrafen står i kapittel om politiets registre. Fingeravtrykk og bilder har eget register i § 13, som også bygger på straffeprosessloven og har en egen del for personer med ukjent identitet. Reaksjonsregisteret i § 9 fører opplysninger om straff og andre reaksjoner mot fysiske og juridiske personer, mens DNA-registeret lagrer selve profilene. § 14 krever forskrift før et sentralt register opprettes, blant annet om formål, ansvarlig og hvem som har tilgang. Kriminaletterretningsregisteret i § 11 og vaktjournalen i § 10 er andre registre politiet kan eller skal føre.