§ 17 k. Meldeplikt og forbud mot å stille formuesgoder til rådighet ved båndlegging

Paragrafen har tre regler som følger opp en båndlegging etter § 17g. Den første er en meldeplikt. Den som gjennomfører tiltak for å båndlegge, må straks melde fra til Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Den andre er et forbud mot å gi de rammede noe. Ingen kan overlate verdier til personer eller foretak som beslutningen retter seg mot, eller på annen måte komme dem til gode.

Den tredje regelen viser til straffeprosessloven § 221 annet og tredje ledd, som gjelder tilsvarende. Annet ledd handler om at en kjennelse skal tinglyses og kunngjøres, og at offentlige myndigheter eller andre tredjepersoner kan informeres når det anses nødvendig. Eier den saken gjelder, et registrert skip eller luftfartøy, skal kjennelsen også anmerkes i registeret. Tredje ledd sier at overfor en godtroende tredjeperson (en som ikke kjente til saken) får kjennelsen først virkning fra tinglysingen eller registreringen. Tinglysingen stenger likevel ikke for at noen erverver løsøre i god tro etter en egen lov om godtroerverv.

Kongen kan dessuten gi nærmere regler i forskrift om hvordan det skal kunngjøres at en båndlegging settes i verk og når den opphører.

Paragrafen er del av en rekke regler om båndlegging. Ledelsen i PST treffer beslutningen etter § 17g, og tingretten prøver den etter § 17h. PST kan pålegge andre å bistå etter § 17j. § 17i regulerer opphør, og § 17l sier at straffeprosessloven gjelder så langt den passer, mens forvaltningsloven og offentleglova ikke gjelder for båndleggingssaker.

Eksempel: En tredjeperson forvalter formuesgoder for en som er rammet av en beslutning. Setter tredjepersonen i gang tiltak for å fryse dem, må PST få beskjed straks. Tredjepersonen kan ikke i stedet overlate midler til den rammede.