§ 28-1. Byggegrunn og sikkerhet mot natur- og miljøforhold

Paragrafen krever at byggegrunnen er trygg. Før noe bygges, eller en eiendom opprettes eller endres, må det være sikkert nok mot farer og store ulemper som naturen eller miljøet i området kan gi. Kravet virker også den andre veien: Tiltaket selv kan ikke utsette grunnen for fare eller vesentlig ulempe.

Er grunnen ikke trygg nok, har kommunen en plikt til å gripe inn der det trengs. Den kan forby å opprette eller endre eiendom eller å bygge, eller stille særlige krav til byggegrunnen, bebyggelsen og uteområdet. Det gir kommunen to valg: å stanse tiltaket helt, eller å slippe det gjennom med krav som gjør det trygt.

Departementet kan gi forskrifter om hvilket sikkerhetsnivå som kreves, om undersøkelser, om sikring av personer og eiendom, om dokumentasjon av tiltaket og om spesielle sikringstiltak. Nærmere krav til hvor sikker en tomt må være, kan altså ligge i forskrift og ikke bare i loven.

Et konstruert eksempel: En tiltakshaver ber om å få dele fra en tomt der grunnen er utsatt for fare fra naturforhold. Kommunen kan da avslå delingen eller stille særlige krav til hvordan byggegrunnen og bebyggelsen sikres. Den kan også gjøre dette hvis det er selve byggingen som skaper faren for grunnen.

Paragrafen hører sammen med de øvrige sikkerhetsreglene i kapittelet. Etter § 28-2 må ansvarlige treffe nødvendige sikringstiltak før bygge- og rivingsarbeid, graving, sprenging eller fylling settes i gang. Etter § 28-3 kan kommunen tillate forebyggende tiltak på nabogrunn når byggverk kan bli utsatt for skade fra vannsig, overvann, ras eller utglidning. Gjerde mot veg er regulert i § 28-4, og orden på ubebygd areal i § 28-5.