§ 22-3. Forskrifter om sentral godkjenning

Plan- og bygningsloven·LOV-2008-06-27-71

Kort oppsummert

Departementet kan gi forskrift om krav for å få sentral godkjenning.
En snevrere godkjenning kan gis til foretak som ikke skal ha ansvar for alle arbeider, mot dokumentert fagutdanning.
Forskrift kan også regulere saksbehandling, frister, register og gebyr, og gebyret kan ikke overstige selvkost.

Lovteksten ordrett

Departementet kan gi forskrift om krav for å få sentral godkjenning, herunder krav om betalt skatt og merverdiavgift, oppfyllelse av krav i arbeidsmiljøloven og allmenngjøringsloven, revisjon av kvalitetssikringssystemer og andre forhold som er egnet til å vise foretakenes evne og vilje til lovlydig virksomhet. Departementet kan gi forskrift om at den sentrale godkjenningen også kan inneholde opplysninger om foretakenes forsikringer, godkjenninger foretakene har etter andre ordninger mv.

Departementet kan gi forskrift om sentral godkjenning av foretak som ikke skal være ansvarlig etter § 20-3 for alle arbeider som har direkte tilknytning til prosjektering, utførelse og ferdigstillelse av bygge- og anleggstiltak. Slik godkjenning forutsetter at foretaket dokumenterer relevant fagutdanning. Det kan stilles krav som nevnt i første ledd.

Departementet kan gi forskrift om saksbehandlingen av søknader om sentral godkjenning, tilbaketrekking, ordningens omfang og organisering, tidsfrister for behandling av søknader om sentral godkjenning og konsekvenser av fristoverskridelse. Departementet kan gi forskrift om innholdet i registeret over sentralt godkjente foretak. Departementet kan gi forskrift om gebyr for sentral godkjenning. Gebyret skal ikke overskride selvkost.

Kilde: Lovdata — Plan- og bygningsloven § 22-3

Hva betyr dette?

Paragrafen er en fullmaktsbestemmelse: den gir departementet rett til å gi forskrifter om sentral godkjenning, men har ikke selv detaljreglene. Første ledd gjelder kravene for å få godkjenning. Eksempler er betalt skatt og avgift og krav i arbeidsmiljøloven. Forskriften kan også kreve revisjon av kvalitetssikringssystemer. Godkjenningen kan i tillegg vise opplysninger om foretakets forsikringer og godkjenninger etter andre ordninger.

Andre ledd åpner for en snevrere godkjenning for foretak som ikke skal ta ansvar for alle arbeider som hører til prosjektering, utførelse og ferdigstilling. Da må foretaket dokumentere relevant fagutdanning, og kravene etter første ledd kan gjelde i tillegg. Poenget knyttes til § 20-3, som sier at søknad, prosjektering og utførelse i utgangspunktet skal forestås av foretak med ansvarsrett. Eksempel: Et foretak som bare skal ta ansvar for en avgrenset del av et prosjekt, kan få en slik snevrere godkjenning hvis det dokumenterer relevant fagutdanning.

Tredje ledd handler om systemet rundt godkjenningen. Departementet kan gi forskrift om saksbehandling, tilbaketrekking, hvor stor ordningen er og hvordan den organiseres, frister for behandling og hva fristoverskridelse fører til. Også registeret over godkjente foretak og gebyr for godkjenning kan reguleres. Gebyret kan ikke overstige selvkost, altså det ordningen faktisk koster.

Sammenhengen: § 22-1 viser til forskriften etter denne paragrafen når den sier at foretaket må oppfylle kravene. Paragraf 22-2 regulerer tilbaketrekking, som forskriften også kan utfylle, og § 22-4 gir overtredelsesgebyr for uriktige opplysninger. Paragraf 22-5 er en annen forskriftshjemmel, om særskilt behandling av tiltak som sentralt godkjente foretak forestår. Ansvaret i byggesaker følger av § 23-1 og § 23-2, der tiltakshaver er den tiltaket utføres på vegne av.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i plan- og bygningsloven →