§ 2-1. Kart og stedfestet informasjon i plan- og byggesaker

Paragrafen sørger for at planlegging og byggesaker har et felles kart- og datagrunnlag å bygge på. Kommunen har ansvaret for å holde det offentlige kartgrunnlaget oppdatert. Staten leverer nasjonale kartdata til alle kommuner. Statlige, regionale og kommunale organer skal gjøre stedfestet informasjon (opplysninger knyttet til et sted på kartet) lett å finne for dem som jobber med plan- og byggesaker. Kartgrunnlaget kan også brukes til andre formål, både offentlige og private.

I praksis kan kommunen stille krav til deg som legger fram et planforslag eller en byggesøknad. Trenger kommunen et kart for å ta stilling til saken, kan den be deg lage det. Eksempel: Du leverer et planforslag, og kommunen finner at det mangler et kart som viser området. Da kan den kreve at du utarbeider kartet før saken behandles. Kommunen kan ta slike kart inn i sitt eget kartgrunnlag. Den kan også kreve at forslag, søknad og kart leveres digitalt. Kongen kan sette i gang landsomfattende eller lokale prosjekter for å samle inn, kontrollere og oppdatere plan- og byggesaksinformasjon og kart. Offentlige organer kan da pålegges å gi de opplysningene som trengs. Departementet kan gi utfyllende regler i forskrift.

Paragrafen er den første i en gruppe om kunnskapsgrunnlaget. § 2-2 krever at kommunene har et planregister over gjeldende arealplaner. § 2-3 gjelder eiere av infrastruktur i grunnen, som må dokumentere hvor den ligger. § 2-4 pålegger den som har gjort grunnundersøkelser eller naturfareutredninger å melde inn data og rapporter. Hva som regnes som tiltak, følger av § 1-6, og § 1-7 åpner for at en søknad om rammetillatelse kan behandles sammen med et reguleringsplanforslag.