§ 8-6. Nemndsbehandling av fiskererstatning

Bestemmelsen bygger opp klagesystemet for alle krav som fremsettes etter kapittel 8. I stedet for at fiskeren må gå rett til domstolen, avgjøres kravet først av en nemnd, og Kongen fastsetter i forskrift hvordan nemnda skal settes sammen og behandle sakene, samt reglene for en klageomgang. Er man ikke fornøyd med klageinstansens avgjørelse, kan saken bringes videre – ikke som en vanlig klage, men direkte til tingretten ved stevning, og fristen for å gjøre dette er to måneder fra parten fikk vite om avgjørelsen. Når fristene er ute, uten at saken er brakt videre, blir nemndas eller klageinstansens avgjørelse et tvangsgrunnlag: kravet kan da tvangsinndrives som om det var en dom, uten en ny rettsprosess.

Fjerde ledd åpner en sikkerhetsventil for den som har oversittet to-månedersfristen. Klageinstansen kan da, etter regelen om fristoversittelse i forvaltningsloven § 31, bestemme at tingretten likevel tar saken opp til behandling. Vilkåret er i grove trekk at parten – eller den som representerer parten – ikke kan lastes for forsinkelsen, eller at særlige grunner gjør det rimelig å se bort fra fristen; det skal også vurderes om andre blir skadet eller får ulempe av at avgjørelsen endres i etterkant. Selv denne sikkerhetsventilen har en yttergrense: går det mer enn ett år fra avgjørelsen ble truffet, kan saken ikke tas opp igjen. Avslår klageinstansen å se bort fra fristen, kan også dette avslaget ankes til tingretten.

Ordningen med nemnd hører sammen med de materielle erstatningsreglene i resten av kapittel 8: den gjelder krav om erstatning for beslag på fiskefelt innenfor virkeområdet i § 8-1, og de påfølgende ansvarsgrunnlagene i § 8-2, § 8-3, § 8-4 og § 8-5, uansett hvilken av disse et krav bygger på. Uten en samlet klageordning ville hvert enkelt erstatningsspor i kapitlet fått sin egen prosess; nemnda og klageinstansen samler i stedet all overprøving av krav fra norske fiskere på ett sted.