§ 8-2. Statens erstatningsplikt ved beslag på fiskefelt
- Staten, ikke oljeselskapet, betaler erstatning når petroleumsvirksomhet sperrer et fiskefelt.
- Erstatningen kan gis som ett engangsbeløp eller som årlige utbetalinger.
- Tap som viser seg mer enn sju år etter beslaget, dekkes normalt ikke.
- Staten kan kreve pengene tilbake fra rettighetshaveren hvis tapet kunne vært avverget.
§ 8-2. Beslagleggelse
Bestemmelsen plasserer ansvaret for et bestemt tapstype hos staten, ikke hos oljeselskapet. Når petroleumsvirksomhet stenger av eller sperrer et fiskefelt helt eller delvis, og fisket dermed blir umulig eller mye vanskeligere å drive, skal staten dekke det økonomiske tapet dette gir fiskerne. Erstatningen trenger ikke komme som ett samlet beløp; den kan også utbetales årlig. Loven setter samtidig en yttergrense bakover i tid: tap som først dukker opp mer enn sju år etter at feltet ble stengt, faller normalt utenfor det staten må erstatte.
I praksis fungerer bestemmelsen som en sikkerhetsordning for fiskere som mister levebrødet fordi et havområde blir lagt beslag på av en plattform, et rørledningstrase eller annen infrastruktur. Fordi det er staten, og ikke rettighetshaveren direkte, som skal betale, kan staten kreve pengene tilbake fra rettighetshaveren dersom denne burde ha gjort noe for å hindre at tapet oppstod, for eksempel ved å planlegge annerledes. Dette gir rettighetshaveren en egeninteresse i å unngå unødig store fiskefelt-beslag.
Paragrafen er den første av flere erstatningsspor i kapittel 8: den dekker beslag på fiskefelt, mens § 8-3 dekker skade fra forurensning og avfall, og § 8-4 fanger opp tilfeller der en skadevolder etter § 8-3 ikke kan identifiseres. Er det derimot en innretning eller arbeidet med å plassere den som volder skade uten at fiskeren har rett etter denne paragrafen, tar § 8-5 over. Alle krav som reises under kapitlet, også krav etter denne paragrafen, skal behandles av nemnda som er omtalt i § 8-6, og hele kapitlet er avgrenset av virkeområdet i § 8-1.