§ 7-3. Rettighetshavers ansvar for forurensningsskade

§ 7-3 slår fast hvem som må betale når en forurensningsskade oppstår, og hvor langt dette ansvaret går. Rettighetshaver er ansvarlig uten hensyn til skyld - det holder altså ikke for rettighetshaver å vise til at ingen har gjort noe galt, ansvaret gjelder uansett. Er en operatør utpekt som ikke selv er rettighetshaver, kan departementet ved godkjenningen av operatørstatusen bestemme at de samme reglene om ansvar skal gjelde for operatøren i stedet.

Er det flere rettighetshavere sammen om en tillatelse og en av dem er operatør, skal et erstatningskrav først rettes mot operatøren. Betaler ikke operatøren hele beløpet ved forfall, må resten dekkes av de andre rettighetshaverne etter deres eierandel i tillatelsen, og svikter noen av dem også, fordeles denne resten på de øvrige. Loven gir dessuten en snever nedjusteringsmulighet: kan det påvises at en uavvendelig naturhending, krigshandling, myndighetsakt eller lignende force majeure i betydelig grad har bidratt til skaden eller omfanget av den, og dette skjedde under forhold utenfor den ansvarliges kontroll, kan ansvaret settes ned så langt det er rimelig. I den vurderingen skal det blant annet ses hen til hvor stor virksomheten er, skadelidtes situasjon og mulighetene for forsikring på begge sider. Er skaden voldt av en innretning utenfor norsk sokkel, regnes som rettighetshaver den som har tillatelse fra vedkommende lands egne myndigheter.

Ansvarsregelen bygger på definisjonen av forurensningsskade i § 7-1 og på det virkeområdet loven har etter § 7-2. At rettighetshaver svarer uten hensyn til skyld, henger tett sammen med at krav utenfra bare kan reises innenfor de kanalene § 7-4 setter opp - andre aktører, som underleverandører og ansatte, er i utgangspunktet skjermet fra direkte søksmål. Blir rettighetshaver i etterkant nødt til å søke regress mot den som egentlig forårsaket skaden, er det § 7-5 som bestemmer hvor langt et slikt regresskrav kan gå.