§ 4-7. Samordnet petroleumsvirksomhet over flere lisenser

§ 4-7 gjelder situasjoner der en petroleumsforekomst ikke ligger fint innenfor én lisens, men strekker seg over flere blokker med forskjellige rettighetshavere, eller helt over på en annen stats kontinentalsokkel. I slike tilfeller skal de involverte søke å bli enige om hvordan virksomheten best kan samordnes, og om hvordan selve forekomsten skal fordeles mellom dem. Plikten til å søke samordning gjelder også når flere separate forekomster ligger slik til at det klart er mest fornuftig å drive dem sammen, selv om de i utgangspunktet hører til forskjellige lisenser.

Loven skiller mellom to typer avtaler. Avtaler om samordnet leteboring er mindre inngripende og skal bare meddeles departementet, altså gis som informasjon. Avtaler om samordnet utvinning, transport, utnyttelse og avslutning av virksomheten er mer vidtgående, og disse må isteden godkjennes av departementet før de kan tre i kraft. Blir rettighetshaverne ikke enige innen rimelig tid, tar departementet over styringen: det kan da selv fastsette hvordan samarbeidet skal skje og hvordan forekomsten skal deles mellom partene. Tenk deg to selskaper som hver har lisens på sin side av en feltgrense der samme oljereservoar strekker seg under begge blokkene. Klarer de ikke å bli enige om en fordeling, kan departementet gripe inn og avgjøre saken for dem.

Samordning etter § 4-7 må ses i sammenheng med andre virkemidler departementet har i kapittel 4. Der samordning ikke er nok, kan departementet i stedet gi særskilt tillatelse til anlegg og drift av innretninger etter § 4-3, eller pålegge at utvinning forberedes eller videreføres etter § 4-6. Er det innretninger som allerede er bygget, kan departementet også bestemme at andre skal få bruke dem etter § 4-8, slik at ett anlegg kan betjene flere forekomster i stedet for at hver rettighetshaver bygger sitt eget. Til sist bestemmer Kongen etter § 4-11 hvor og hvordan petroleumen som til slutt produseres skal føres i land.