§ 3-3. Utvinningstillatelse - retten til å lete og produsere petroleum

Paragrafen er kjernebestemmelsen om selve utvinningstillatelsen: den rettslige adgangen til å lete etter og hente ut petroleum på norsk kontinentalsokkel. Det er Kongen i statsråd som avgjør om og på hvilke vilkår en tillatelse skal gis, og en tillatelse kan dekke en eller flere av blokkene som er beskrevet i § 3-2, eller bare deler av dem. Tillatelsen gir rettighetshaveren enerett til å undersøke, bore etter og produsere petroleumsforekomster i det aktuelle området, og alt som produseres blir rettighetshaverens egen eiendom.

I praksis er det bare visse aktører som kan få en utvinningstillatelse. Selskaper må være stiftet etter norske regler og registrert i Foretaksregisteret, med mindre en internasjonal avtale sier noe annet, mens enkeltpersoner må høre hjemme i en EØS-stat. Kongen kan også knytte tildelingen til at rettighetshaverne må inngå nærmere bestemte avtaler seg imellom, for eksempel om hvordan et samarbeid mellom flere selskaper på samme tillatelse skal organiseres.

Bestemmelsen bygger på åpningsprosessen i § 3-1, blokkinndelingen i § 3-2 og utlysingsreglene i § 3-5, og danner utgangspunktet for senere regler som avtaler mellom søkere i § 3-4, statlig deltagelse i § 3-6, valg av operatør i § 3-7, arbeidsforpliktelsen i § 3-8 og varigheten av tillatelsen i § 3-9. Den har også en side mot § 5-1 om avslutningsplan.