§ 2-1. Tildeling av undersøkelsestillatelse

§ 2-1 regulerer selve tildelingen av undersøkelsestillatelser. Departementet kan gi slik tillatelse til en juridisk person, og også til en fysisk person som er hjemmehørende i en EØS-stat, men bare i områder som først er åpnet for petroleumsvirksomhet etter § 3-1. Tillatelsen gjelder undersøkelser i et begrenset område av havbunnen eller undergrunnen, og skiller seg klart fra en utvinningstillatelse: den gir ingen enerett til å undersøke området, og heller ingen fortrinnsrett til senere å få en utvinningstillatelse der.

Denne forskjellen har praktisk betydning. Fordi undersøkelsestillatelsen ikke gir enerett eller fortrinnsrett, kan departementet fritt gi en utvinningstillatelse - eller en særskilt tillatelse til anlegg og drift av innretninger etter § 4-3 - til et annet selskap i samme område, uten at innehaveren av undersøkelsestillatelsen kan kreve noe ansvar eller få tilbake avgiften som er betalt. Tillatelsen varer i utgangspunktet 3 kalenderår, men en annen varighet kan fastsettes i det enkelte tilfellet. Departementet kan også samtykke i at andre får gjøre egne undersøkelser i området, selv om en rettighetshaver allerede har tillatelse der. De nærmere kravene til søknaden, hva tillatelsen omfatter, vilkårene og avgiften, kan Kongen fastsette i forskrift.

Ordningen bygger på § 3-1, som krever en interesseavveining og offentlig høring før et område kan åpnes for petroleumsvirksomhet. Selve utstrekningen av en undersøkelsestillatelse er nærmere regulert i § 2-2, som også viser til at andre kan få undersøkelsesrett i områder som allerede omfattes av en utvinningstillatelse.