§ 10-16. Tvangsmidler mot pålegg som ikke følges
- Myndighetene kan sette en løpende tvangsmulkt hvis et pålegg ikke etterkommes innen fristen.
- Kongen kan frafalle en påløpt mulkt når det er rimelig.
- Ved alvorlige eller gjentatte brudd kan departementet stanse virksomheten midlertidig eller utføre tiltak for rettighetshaverens regning.
- Fartøy og luftfartøy som bryter pålegg kan bortvises eller føres til norsk havn.
§ 10-16. Tvangsmidler
§ 10-16 gir myndighetene flere verktøy for å få rettighetshavere (og andre som er underlagt loven) til å etterleve pålegg. Er et pålegg gitt med hjemmel i loven, kan den myndigheten som ga pålegget sette en løpende tvangsmulkt (en pengesum som løper for hver dag) fra fristen for å etterkomme pålegget går ut, og til pålegget er oppfylt. Mulkten kan kreves inn direkte som utlegg, altså uten at det først må gå en rettssak. Kongen kan likevel velge å frafalle en påløpt mulkt dersom det virker rimelig i det konkrete tilfellet. Ved alvorlige eller gjentatte brudd på regelverk, vilkår eller pålegg kan departementet også bestemme at virksomheten skal stanses midlertidig. Etterkommes ikke et pålegg, kan departementet dessuten sette i verk de nødvendige tiltakene selv, for rettighetshaverens regning og risiko - også disse utgiftene kan kreves inn som utlegg. Til sist gir paragrafen hjemmel til å tilrettevise, bortvise eller føre til norsk havn fartøy eller luftfartøy som bryter regler eller pålegg gitt i loven.
Bestemmelsen hører til de alminnelige reglene i kapittel 10, og er myndighetenes praktiske svar dersom pålegg ikke følges opp frivillig. Den kan ses i sammenheng med tilbakekallsregelen i § 10-13, der Kongen ved alvorlig eller gjentatt regelbrudd kan trekke tilbake selve tillatelsen - en mer vidtgående reaksjon enn tvangsmulkt eller midlertidig stans. Straffebestemmelsen i § 10-17 kommer i tillegg til, og ikke i stedet for, de administrative virkemidlene i § 10-16: forsettlig eller uaktsom overtredelse av pålegg kan altså også straffes med bøter eller fengsel. Følgene av at en tillatelse faller bort, uansett grunn, er regulert i § 10-14, som slår fast at økonomiske forpliktelser likevel består. Undersøkelseskommisjon etter alvorlige ulykker (§ 10-10) og Kongens hjemmel til å gi utfyllende forskrifter (§ 10-18) er andre eksempler på virkemidler i samme kapittel. Paragrafen bygger dermed en trapp av reaksjoner: tvangsmulkt og stans som mildere midler, tilbakekall og straff som de strengeste.