§ 1-4. Virkeområdet for petroleumsloven

Paragrafen tegner opp det geografiske og saklige nedslagsfeltet for hele loven. Hovedregelen er at loven gjelder for petroleumsvirksomhet knyttet til funn under havbunnen som ligger under norsk myndighet, altså norsk kontinentalsokkel. I tillegg kan loven følge norske aktører ut over sokkelen, eller inn på andre staters områder, dersom folkeretten eller en avtale med et annet land åpner for det. Et eget ledd utvider virkeområdet til bruk av allerede utvunnet petroleum på land eller på sjøgrunn som privatpersoner eier, men bare når denne bruken er en nødvendig eller naturlig del av selve utvinningen eller transporten. Rørledninger som starter utenfor norsk myndighetsområde, men går inn i norske farvann, kan Kongen bestemme skal følge deler av loven, i den utstrekning folkeretten tillater det. Svalbard er unntatt fra loven, med tilhørende farvann og sjøterritorium.

I praksis betyr bestemmelsen at det avgjørende ikke er om en aktivitet skjer på et skip eller en plattform registrert i Norge, men om den er knyttet til petroleumsforekomster under norsk jurisdiksjon. Et rørledningsselskap som legger kabel fra et felt på norsk sokkel og videre til et anlegg i et annet land, må forholde seg til de norske reglene for den delen av rørledningen som ligger i norsk område, og eventuelt for resten dersom Kongen har bestemt det med hjemmel i paragrafen. Utnyttelse på land, som gassbehandling ved en ilandføringsterminal, faller også inn under loven når den er en integrert del av utvinningen offshore, selv om selve anlegget står på fastlandet.

Bestemmelsen må leses i sammenheng med § 1-1, som gir staten eiendomsretten til forekomstene loven skal regulere bruken av, og § 1-2, som legger forvaltningsansvaret hos Kongen innenfor dette virkeområdet. § 1-3 sørger for at ingen kan drive virksomhet som faller innenfor virkeområdet uten tillatelse, mens § 1-5 klargjør at annen norsk lovgivning kommer i tillegg innenfor samme område. § 1-6 gir definisjonene som avgjørelsen av hva som er petroleumsvirksomhet, innretning og utvinning, bygger på når virkeområdet skal fastlegges i enkelttilfeller. For erstatningsansvar ved forurensning viser paragrafen videre til de særlige reglene i kapittel 7 og kapittel 8, som gjelder istedenfor de generelle avgrensningene her.