§ 1-2. Ressursforvaltningen og målene for petroleumspolitikken

Paragrafen bestemmer hvem som styrer forvaltningen av norske petroleumsressurser, og hvilke mål styringen skal tjene. Kongen, i praksis regjeringen og departementet, har ansvaret for den daglige forvaltningen, men må følge rammene loven setter og de vedtakene Stortinget har fattet. Andre ledd angir hvorfor forvaltningen finnes: ressursene skal utnyttes over lang tid, ikke bare her og nå, og verdiene skal komme samfunnet som helhet til gode. Loven nevner konkret at inntektene skal bidra til velferd, arbeidsplasser og et bedre miljø, samtidig som norsk næringsliv og industri skal styrkes. Distriktspolitiske hensyn og annen virksomhet, som fiske og skipsfart, skal også tas i betraktning når beslutninger fattes.

Bestemmelsen fungerer som en overordnet målsetning som styrer senere avgjørelser i petroleumsforvaltningen, for eksempel når departementet vurderer om et selskap skal få tillatelse til å undersøke eller utvinne et område. Tenk deg at et rettighetshaverselskap søker om en ny lisens: departementet vil da ikke bare se på om selskapet er kompetent, men også veie inntekter til staten, sysselsetting i regionen og hensynet til andre næringer som fiske, mot hverandre. Slik brukes de langsiktige målene i paragrafen som en målestokk i konkrete saker, selv om selve avgjørelsen tas med hjemmel i andre paragrafer i loven.

Paragrafen bygger direkte på § 1-1, som fastsetter at staten eier de undersjøiske petroleumsforekomstene; ressursforvaltningen er verktøyet staten bruker til å utøve denne eiendomsretten i praksis. § 1-3 gjennomfører forvaltningsmålene ved å kreve tillatelse fra alle som vil drive petroleumsvirksomhet, slik at ingen kan starte utvinning uten at myndighetene har vurdert søknaden opp mot hensynene nevnt her. § 1-4 avklarer det geografiske virkeområdet for forvaltningen, mens § 1-5 viser at annen norsk lovgivning kommer i tillegg til petroleumsloven når virksomheten skal gjennomføres. § 1-6 gir definisjonene som forvaltningsbegrepene i paragrafen bygger på, blant annet hva som regnes som petroleumsvirksomhet og rettighetshaver.