§ 8a — Forsikring som alternativ til NPE-ansvar

§ 8 a handler om en mulig alternativ måte å dekke pasientskadeansvar på. Hovedregelen i pasientskadeloven er at Norsk Pasientskadeerstatning, ofte kalt NPE, er ansvarlig for skader som kan kreves erstattet etter loven. Det står i § 6. Offentlige aktører finansierer ordningen gjennom § 7. Private aktører utenfor det offentlige har melde- og tilskuddsplikt etter § 8.

§ 8 a åpner for noe annet: at bestemte tjenesteytere kan eller skal tegne forsikring i stedet for at NPE er ansvarlig. Det betyr at loven gir adgang til å lage forskrifter hvor forsikringsordning erstatter NPE-ansvaret for enkelte grupper.

Dette er ikke en regel som pasienten vanligvis bruker alene. Det er en systemregel. Den sier hvordan ansvaret kan organiseres. Den gir myndighetene adgang til å lage et forsikringsspor for bestemte tjenesteytere eller grupper av tjenesteytere.

For deg som pasient er det viktigste at du fortsatt skal ha en vei å gå. Hvis en ordning etter § 8 a gjelder, må forskriften kunne si hvem som behandler kravet, hvordan kravet fremsettes, hvordan saken behandles, hvordan erstatning avgjøres, hvordan erstatning utbetales, hvordan advokatutgifter dekkes, og hvordan du kan klage. Loven ramser opp disse temaene nettopp fordi pasienten ikke skal bli stående i et tomrom.

Bestemmelsen er detaljert fordi overgangen fra NPE-ansvar til forsikring kan skape mange praktiske spørsmål. Hvem skal behandle saken? Hva hvis forsikringen er for liten? Hva hvis tjenesteyteren skulle hatt forsikring, men ikke har det? Hva hvis en skade skjedde i en overgang mellom to ordninger? Hva hvis forsikringsselskapet og pasienten er uenige? § 8 a gir adgang til å regulere slike spørsmål i forskrift.

Hva betyr det at noen «kan eller skal» tegne forsikring?

Ordene «kan eller skal» er viktige. De betyr at forskriften kan lage to typer ordninger.

Den ene typen er frivillig. Da kan en tjenesteyter få adgang til å tegne forsikring som dekker ansvaret, i stedet for at NPE er ansvarlig. Den andre typen er obligatorisk. Da skal tjenesteyteren tegne slik forsikring hvis forskriften sier det.

Dette er ikke noe den enkelte helseaktør bare kan bestemme helt fritt uten regelgrunnlag. § 8 a sier at Kongen kan fastsette dette i forskrift. Først må det altså finnes forskriftsregler som sier hvem ordningen gjelder for, og hvordan den skal fungere.

For pasienten betyr det at du ikke skal gjette. Hvis du er skadet etter helsehjelp og lurer på om NPE eller et forsikringsselskap skal behandle saken, må du se på den ordningen som gjelder for den aktuelle tjenesteyteren. Men i praksis bør du ikke la usikkerhet stoppe deg fra å melde kravet. Poenget er å få saken inn til riktig system.

Hvem er en tjenesteyter?

En tjenesteyter er den som tilbyr eller yter helsehjelp. Det kan være en virksomhet, en klinikk eller en annen aktør som gir tjenester til pasienter. I pasientskadeloven må ordet forstås i sammenheng med § 1, som beskriver hvilke typer helsehjelp loven gjelder.

Det kan for eksempel være en privat klinikk, en behandlergruppe, en virksomhet som driver helserelatert behandling, eller andre aktører som forskriftene peker ut. § 8 a sier ikke selv hvilke grupper som omfattes. Den gir bare adgang til å lage regler for «tjenesteytere eller nærmere angitte grupper av tjenesteytere».

Det betyr at selve lovteksten ikke er nok for å vite om akkurat én bestemt aktør må ha forsikring etter § 8 a. Det må avgjøres etter forskriftene.

Hva kan forskriften regulere?

Andre ledd er langt fordi det viser hvor mange detaljer som kan reguleres. Listen er ikke bare pynt. Den viser hvilke problemer som må løses hvis forsikring skal erstatte NPE-ansvar.

Forskriften kan stille krav til forsikringsgiver og forsikringsvilkår. Det betyr at ikke hvilken som helst forsikring nødvendigvis er god nok. Forsikringen må kunne dekke pasientskadeansvaret på en måte som passer loven.

Forskriften kan også kreve godkjenning av forsikringsgivere og forsikringsvilkår. Det betyr at myndighetene kan kontrollere hvem som får tilby slik forsikring, og hvilke vilkår som kan brukes. For pasientene er dette viktig. En pasientskadeordning må ikke være avhengig av uklare, svake eller tilfeldige forsikringsvilkår.

Bokstav c handler om hva som skjer hvis forsikringsplikten ikke er fulgt, eller hvis forsikringen viser seg utilstrekkelig. Dette er et praktisk viktig punkt. Tenk deg at en tjenesteyter skulle hatt forsikring, men ikke har tegnet den. Eller at forsikringen finnes, men dekningen er for liten. Pasienten skal ikke uten videre tape på at tjenesteyteren har gjort feil. Derfor kan forskriften gi regler om dekning og fordeling av tapet. Den kan også si at tapet skal dekkes av godkjente forsikringsgivere i fellesskap.

Bokstav d sier at forsikringsgivere kan pålegges å bidra til Pasientskadenemndas driftsutgifter. Det gir mening fordi nemnda kan få oppgaver også i saker som gjelder forsikringsordninger.

Bokstav e handler om forholdet til tilskudd. Hvis en tjenesteyter har forsikring etter § 8 a, kan det være rimelig at tilskuddsplikten etter § 7 eller melde- og tilskuddsplikten etter § 8 faller bort eller reduseres. Ellers kunne aktøren ende med å betale dobbelt.

Bokstav f og g handler om selve behandlingen av erstatningskravet. Hvem skal behandle kravet? Hvordan skal det fremsettes? Hvordan skal saksbehandlingen skje? Hvem avgjør om erstatning skal betales? Hvordan skjer utbetaling? Dette er helt sentralt for pasienten.

Bokstav h åpner for regler om dekning av advokatutgifter. Det er viktig fordi pasientskadesaker kan være kompliserte. Hvis forsikringsordningen skal erstatte NPE-sporet, må også spørsmålet om advokatkostnader kunne reguleres.

Bokstav i gir adgang til en regel som ligner den i § 15: Hvis saken ikke er ferdigbehandlet etter to år, kan pasienten få mulighet til å be Pasientskadenemnda overta behandlingen. Dette hindrer at saken blir liggende for lenge.

Bokstav j gjelder klagerett og domstolsprøving. Det betyr at forskriften kan regulere hvordan du klager, og når saken kan tas til domstolene.

Bokstav k gjelder overgangsspørsmål. Dette kan høres teknisk ut, men er viktig. Hva hvis skaden skjedde mens NPE hadde ansvar, men kravet meldes etter at forsikringsordningen er innført? Hva hvis tjenesteyteren bytter forsikringsselskap? Hva hvis behandlingen startet under én ordning og skaden oppdages under en annen? Forskriften kan avklare hvem som er ansvarlig.

Bokstav l gjelder regress. Regress betyr å kreve penger tilbake fra noen som til slutt bør bære kostnaden. Dette er mest relevant mellom ansvarlige aktører, forsikringsselskaper og ordningen.

Hva betyr § 8 a for pasienten?

For pasienten betyr § 8 a først og fremst at kravet kan bli behandlet i et forsikringsspor hvis det finnes regler om det. Du må da følge reglene for fremsetting av krav og saksbehandling som gjelder for den ordningen.

Men prinsippet bak pasientskadeloven står fortsatt fast: Du skal ha en ordning å gå til. Det skal være regler om behandling av kravet. Det skal være regler om klage. Det skal være regler om domstolsprøving. Det skal være regler om utbetaling og advokatutgifter hvis forskriften dekker det.

Du bør derfor ikke tenke: «Dette er forsikring, så pasientskadeloven gjelder ikke.» § 8 a er en del av pasientskadeloven. Den sier bare at forsikring i noen tilfeller kan tre inn i stedet for NPE som ansvarlig.

Hvis du er usikker, bør du beskrive saken konkret. Hvem behandlet deg? Hvor skjedde behandlingen? Når skjedde skaden? Hvilken skade fikk du? Hvilket tap har du hatt? Da kan riktig behandlingsspor avklares.

Hva betyr § 8 a for helseaktører?

For tjenesteytere kan § 8 a være svært viktig. Hvis det er fastsatt forsikringsplikt i forskrift, må den følges. Det er ikke valgfritt å la være. Tredje ledd sier at den som unnlater å oppfylle forsikringsplikt fastsatt etter første ledd, kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Medvirkning straffes ikke.

Dette betyr at en tjenesteyter må vite hvilken ordning virksomheten hører under. Hvis virksomheten er omfattet av forsikringsplikt, må forsikringen være tegnet og oppfylle kravene. Det holder ikke med en tilfeldig ansvarsforsikring hvis forskriften krever noe bestemt.

For helseaktøren handler dette også om pasienttrygghet. Forsikringen skal være der før skaden skjer. Ikke etterpå. Det er for sent å oppdage manglende dekning når pasienten allerede er skadet.

Hvis du er pasient, finn ut hvem som behandlet deg og hvor behandlingen skjedde. Meld kravet etter den ordningen du får oppgitt. Hvis du er usikker på om saken går til NPE eller forsikringsselskap, beskriv saken skriftlig og be om at kravet registreres eller videresendes til riktig mottaker.

Hvis du er tjenesteyter, må du sjekke om virksomheten er omfattet av forskrift etter § 8 a. Hvis den er det, må du ha riktig forsikring. Forsikringen må oppfylle kravene. Du bør også vite hvordan pasienter skal melde krav, og hvordan saker håndteres.

Hvis du bytter forsikring, endrer virksomhet eller går fra NPE-ordning til forsikringsordning, må overgangsansvaret være klart. Det er nettopp slike situasjoner bokstav k er laget for.