§ 7-8. Kommunen må oppfylle vedtak selv om det er kjent ugyldig

Paragrafen beskytter den som har fått rett til tjenester i et vedtak fra et statlig organ. Kommunen må oppfylle vedtaket, selv om den går til sak og får retten til å slå fast at vedtaket er ugyldig (ikke gyldig).

Bakgrunnen er at kommuner kan saksøke staten om gyldigheten av avgjørelser fra statlige organ. Tvisteloven § 1-4 a nevner blant annet at et klageorgan har opphevet eller endret kommunens vedtak etter klage. Søksmålet må reises innen seks måneder etter at avgjørelsen ble truffet, og kommunen kan kreve erstatning fra staten hvis avgjørelsen blir kjent ugyldig. Tvisteloven § 1-4 a gjelder ikke vedtak etter barnevernsloven. Regelen i § 7-8 sørger for at en slik tvist mellom stat og kommune ikke tar fra den private parten tjenestene.

Vedtaket kan bare omgjøres til skade for den private parten i ett tilfelle: når det er ugyldig fordi parten selv, eller noen som handlet for parten, med vilje eller ved grov uaktsomhet (stor skjødesløshet) har oppgitt feil eller skjult opplysninger. Her viser loven til forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c, som handler om vedtak som må anses ugyldige. Forvaltningsloven § 35 sier ellers at et organ kan omgjøre eget vedtak uten klage når endringen ikke er til skade for noen, og at klageinstansen også kan gjøre dette.

Eksempel, konstruert og bare med rollene i loven: Et statlig organ har gitt en privat part rett til en tjeneste. Kommunen får vedtaket kjent ugyldig i retten, men parten har ikke gitt feil opplysninger. Kommunen må da likevel oppfylle vedtaket, og det kan ikke omgjøres til partens skade.

Paragrafen hører til klagekapitlet. Kapitlet ellers gir regler om hvem som kan klage og om klagefrist (§ 7-2 og § 7-5), og § 7-7 sier at forvaltningsloven gjelder ved klage på enkeltvedtak så langt den passer. Paragraf 7-8 gjelder en annen situasjon: kommunen er uenig i vedtaket og har prøvd det for retten.