§ 4-6 a. Alarm og sporing for personer uten beslutningskompetanse

Pasient- og brukerrettighetsloven·LOV-1999-07-02-63
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 4-6 a. Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi

Helse- og omsorgstjenesten kan treffe vedtak om bruk av tekniske innretninger for varsling og lokalisering som ledd i helse- og omsorgstjenester til en pasient eller bruker over 18 år som ikke har beslutningskompetanse etter § 4-3 annet ledd. Bruk av medisinsk teknisk utstyr for varsling reguleres av § 4-6 første til tredje ledd. Reglene i § 4-1 til § 4-3 gjelder tilsvarende for vurdering av brukerens beslutningskompetanse.
Tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på pasienten eller brukeren og skal være i pasientens eller brukerens interesse. Det skal blant annet legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at pasienten eller brukeren ville ha gitt tillatelse til tiltaket. Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra pasientens eller brukerens nærmeste pårørende om hva pasienten eller brukeren ville ha ønsket.
Denne bestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom pasienten eller brukeren motsetter seg tiltaket.
Kilde: Lovdata — Pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6 a
Hva betyr dette?

Paragrafen lar helse- og omsorgstjenesten vedta varslings- og lokaliseringsutstyr for pasienter eller brukere over 18 år som mangler beslutningskompetanse. Det dreier seg om tekniske innretninger som varsler eller viser hvor personen er, for eksempel alarm eller sporing. Medisinsk teknisk utstyr for varsling faller utenfor og reguleres av § 4-6 første til tredje ledd.

Om brukeren har beslutningskompetanse, vurderes etter reglene i §§ 4-1 til 4-3. Etter § 4-3 kan kompetansen falle bort hvis det er overveiende sannsynlig at personen ikke forstår hva beslutningen gjelder og hvilke følger den får, og det er den som yter hjelpen som avgjør. Avgjørelsen må være begrunnet og skriftlig. § 4-1 fastsetter at helsehjelp som hovedregel krever samtykke, og at samtykket bare er gyldig etter nødvendig informasjon.

To krav er sentrale. Tiltaket må være nødvendig for å avverge eller redusere fare for at personen skader seg, og det må tjene personen selv. Det skal blant annet vurderes om tiltaket er forholdsmessig (ikke mer omfattende enn risikoen tilsier), om det finnes et mindre inngripende alternativ, og om det er sannsynlig at personen selv ville ha godtatt det.

Der det er mulig, skal nærmeste pårørende høres om hva personen ville ha ønsket. Motsetter pasienten eller brukeren seg tiltaket, gjelder ikke bestemmelsen. Da kan ikke denne paragrafen brukes som grunnlag. Tiltaket krever altså både at det er behov, at det er personens interesse, og at personen ikke sier nei.

Paragrafen har samme tankegang som § 4-6, som gjelder helsehjelp til pasienter over 18 år som mangler beslutningskompetanse: hensynet til pasientens interesse, sannsynlig vilje og betydningen av motstand går igjen. Den skiller seg ved at den gjelder teknisk utstyr for varsling og lokalisering, ikke helsehjelp generelt. § 4-5a, § 4-7 og § 4-9 dekker andre særsituasjoner i kapittelet, henholdsvis kosmetiske inngrep for personer under 18 år, pasienter uten rettslig handleevne på det personlige området og retten til å nekte blod eller blodprodukter.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i pasient- og brukerrettighetsloven →
Gratis vurdering av din sak