§ 3-11. Varelagerpant - hva panteretten omfatter

§ 3-11 er hjemmelen for varelagerpant: en næringsdrivende kan stille virksomhetens varelager som sikkerhet for lån, uten at varene fysisk overleveres til panthaveren. Som varelager regnes beholdningen av råvarer, halvfabrikata og ferdige produkter, handelsvarer og forbruksvarer som drivstoff, samt emballasje til produktene. Panteretten må omfatte hele varelageret, eller en avgrenset del av det som driftsmessig utgjør en egen enhet - man kan altså ikke plukke ut noen få gjenstander og pantsette bare dem. Panteretten følger lagerets innhold slik det er til enhver tid; selges en vare, tar en ny plassen dens i sikkerheten, se også § 3-13 om avhendelse.

Varelagerpant er en vanlig finansieringsform for handelsbedrifter og produksjonsbedrifter, ettersom virksomheten kan fortsette å kjøpe inn og selge varer som normalt uten at hver enkelt transaksjon må godkjennes av panthaveren. Fjerde ledd avgrenser ordningen mot andre særskilte pantetyper: det som kan pantsettes som realregistrerbart løsøre etter § 3-3, som driftstilbehør i motorvogner, anlegg og jernbanemateriell etter § 3-8, som redskaper i landbruk etter § 3-9 eller som fiskeredskaper etter § 3-10, regnes ikke samtidig som varelager. Femte ledd viser til § 3-4 tredje ledd og § 3-5: panteretten omfatter varer som er beheftet med salgspant eller som pantsetteren bare har en bruksrett til, i den utstrekning pantsetteren selv har rett i dem, og det er de samme næringsdrivende - foretak i Foretaksregisteret og visse institusjoner - som kan pantsette varelager.

Bestemmelsen åpner rekken av regler om varelagerpant i kapittel 3: § 3-12 fastsetter rettsvernet ved tinglysing på eierens blad i Løsøreregisteret, og § 3-13 regulerer adgangen til å selge unna varer fra det pantsatte lageret i vanlig drift. Den skiller seg fra reglene om driftstilbehør i § 3-3 og § 3-7 til § 3-10, som gjelder utstyr virksomheten bruker, ikke varene den omsetter.