§ 1-10. Adgangen til å avhende og frempantsette panteretten

§ 1-10 regulerer panthaverens adgang til å råde over selve panteretten sin, i forhold til pantets eier. Utgangspunktet er at panthaveren fritt kan selge panteretten videre til noen andre, eller stille den som sikkerhet for sin egen gjeld ved å frempantsette den, uten å måtte spørre eieren først - med mindre noe annet er avtalt eller følger av forholdet mellom partene. Kan derimot selve fordringen som panteretten skal sikre ikke overdras, for eksempel fordi den er personlig og ikke omsettelig, gjelder den samme begrensningen for panteretten: da kan heller ikke panteretten avhendes. Tredje ledd fastsetter at den som kjøper panteretten eller får den frempantsatt, ikke får en bedre rett overfor eieren enn det panthaveren selv hadde - med mindre reglene om godtroerverv gir vedkommende en sterkere stilling.

I praksis brukes bestemmelsen når en bank ønsker å overdra en portefølje av pantesikrede lån til en annen aktør, eller når panthaveren selv trenger finansiering og derfor pantsetter sin egen panterett videre (frempantsetter den) til en ny kreditor. Eieren av det opprinnelige pantet merker normalt lite til dette, ettersom erververen eller frempanthaveren trer inn i panthaverens stilling uten at eierens forpliktelser blir tyngre - vedkommende kan for eksempel ikke kreve mer eller på strengere vilkår enn det opprinnelige panteforholdet ga grunnlag for.

Bestemmelsen henger sammen med § 1-14 om utløsning, som gir andre panthavere rett til å tre inn og løse ut en panthaver som har tatt skritt for å inndrive kravet - en situasjon som forutsetter at panteretten som sådan kan omsettes eller overføres. Den må også ses i lys av § 1-9 om forfall og § 1-13 om forholdet mellom flere panteretter i samme formuesgode, som begge forutsetter et klart bilde av hvem som til enhver tid er rettmessig panthaver.