§ 5-3. Fylkeskommunens planlegging og utbygging av videregående tilbud

Paragrafen er en rettesnor for fylkeskommunen når den bestemmer hvilke skoletilbud som skal finnes. Den handler ikke om den enkelte elevens rettigheter, men om hvordan tilbudet som helhet skal planlegges. Tre forhold pekes ut. Fylkeskommunen skal legge stor vekt på hva samfunnet trenger av kompetanse. Den har en klar plikt til å tilby praksisbrev. Og departementet kan kreve at fylkeskommunen har et tilbud som søkere fra hele landet kan søke på.

I praksis betyr det at fylkeskommunen ikke bare kan bygge ut tilbudet ut fra hva elevene ønsker eller hva som er billigst. Behovet for arbeidskraft og kunnskap i samfunnet skal telle tungt. Eksempel: Mangler samfunnet folk med en bestemt yrkesutdanning, skal fylkeskommunen ta det med i vurderingen når den planlegger hvilke programmer som skal tilbys. Loven angir hva det skal legges vekt på, og lar avveiningen ligge hos fylkeskommunen. Kravet om et landsdekkende tilbud er en mulighet for departementet, ikke noe fylkeskommunen har plikt til uten videre.

Paragrafen må leses sammen med naboparagrafene. § 5-1 sier hvem som har rett til videregående opplæring, og § 5-2 deler opplæringen i studieforberedende og yrkesfaglige programmer. Planleggingen etter § 5-3 avgjør hva som faktisk finnes å velge mellom. Det får betydning for retten til omval i § 5-5 og retten til læreplass eller annet tilbud på trinn 3 i § 5-6, som forutsetter at det finnes tilbud å gå til. Innholdet i opplæringen styres av § 5-4. For voksne finnes en egen bestemmelse om samme tema, § 19-11, som handler om planlegging og utbygging av tilbudet for voksne. Statlig tilsyn er regulert i § 29-2, som viser til denne paragrafen.