§ 8. Kravet til kunnskapsgrunnlag i naturforvaltningen

§ 8 stiller krav til hvilket faktagrunnlag offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal bygge på. Så langt det er rimelig skal beslutninger bygge på vitenskapelig kunnskap om hvordan det står til med bestander av arter, hvor naturtyper finnes og i hvilken tilstand de er, og hvilken effekt ulike påvirkninger har. Kravet til kunnskap skal stå i forhold til hvor alvorlig saken er og hvor stor risikoen for skade på naturen er – jo mer som står på spill, desto grundigere må kunnskapsgrunnlaget være.

I tillegg til den vitenskapelige kunnskapen skal myndighetene også legge vekt på erfaringsbasert kunnskap – kunnskap bygget opp gjennom generasjoners bruk av og samspill med naturen, blant annet slik samisk bruk av naturen har gitt. Denne typen kunnskap kan bidra til både bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet, og skal ikke automatisk vike for det som anses som rent vitenskapelig kunnskap. I praksis betyr dette at forvaltningen må sette sammen flere kunnskapskilder når den forbereder en beslutning, og at manglende vitenskapelig dokumentasjon ikke uten videre kan overses hvis det finnes annen relevant erfaring.

§ 8 er ett av flere prinsipper i lovens kapittel II som til sammen skal styre offentlig myndighetsutøvelse, jf. § 7, som gjør prinsippene bindende som retningslinjer. Kunnskapskravet må ses i sammenheng med forvaltningsmålene for naturtyper og arter i §§ 4 og 5, som beskriver hva forvaltningen skal styre etter, og med den generelle aktsomhetsplikten i § 6. Er kunnskapsgrunnlaget mangelfullt til tross for at det er forsøkt fremskaffet, kommer i stedet føre-var-prinsippet i § 9 inn som en selvstendig skranke for beslutningen.