§ 24. Innholdet i beskyttelsen av prioriterte arter
- Forskriften kan forby uttak og skade på en prioritert art, og innskrenke reglene i §§ 15–22.
- Beskyttelsen kan også omfatte mindre, avgrensede økologiske funksjonsområder.
- Grunneier kan kreve vern eller unntak ved vesentlig vanskeliggjøring og tap.
- Myndighetene kan gi regler om skjøtsel og skal vurdere ytterligere tiltak for arten.
§ 24. Beskyttelsens innhold
- gi regler om beskyttelse av visse typer økologiske funksjonsområder av mindre omfang. De hensyn som pålegges må ikke medføre en vesentlig vanskeliggjøring av igangværende bruk. Dersom summen av hensyn i etterkant av vedtaket gir restriksjoner som medfører en vesentlig vanskeliggjøring og et vesentlig tap, kan grunneier kreve at området vernes etter kapittel V eller at det gjøres unntak fra prioriteringen for de aktuelle områdene etter femte ledd. Bestemmelsen gjelder ikke i sjø,
- sette krav om å klarlegge følgene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder, herunder klarlegging av alternative funksjonsområder som kan bidra til å sikre bevaring av arten i samsvar med § 5 første ledd.
Bestemmelsen fyller ut hva det egentlig innebærer at en art er prioritert etter § 23. Forskriften om en prioritert art kan gå så langt som til å forby enhver form for uttak, skade eller ødeleggelse av arten eller utvalgte bestander, og kan bestemme at de ellers gjeldende reglene om uttak av vilt, planter og sopp i kapittel III bare gjelder i den grad forskriften selv åpner for det. Den kan også gi mindre, avgrensede økologiske funksjonsområder – som et hi eller et spillområde – et eget vern. En viktig begrensning er at slike hensyn ikke må gjøre det vesentlig vanskeligere å fortsette pågående bruk av arealet; blir konsekvensene likevel både vesentlig vanskeliggjøring og et vesentlig tap for grunneieren, kan denne kreve at området i stedet vernes etter kapittel V, eller at det gjøres unntak fra prioriteringen. Til lands stiller paragrafen dessuten krav om at virkningene for arten av planlagte inngrep i dens funksjonsområder skal klarlegges før inngrepet gjennomføres.
Forskriften kan videre gi regler om skjøtsel av slike funksjonsområder, på samme måte som forvaltningsmyndigheten kan drive skjøtsel av verneområder – for eksempel ved å fjerne fremmede treslag eller restaurere natur etter tidligere inngrep, gjerne i avtale med grunneieren, som også får eventuelle økonomiske fordeler av tiltakene. Der skjøtsel er en forutsetning for å ta vare på funksjonsområdet, skal staten i tillegg legge frem en handlingsplan. Alt dette skal til syvende og sist tjene forvaltningsmålet for arter: at arten finnes i levedyktige bestander i sitt naturlige utbredelsesområde på lang sikt.
Samtidig med at forskriften om en prioritert art fastsettes, skal myndigheten også vurdere om det trengs ytterligere vedtak om økologiske funksjonsområder etter naturmangfoldloven eller andre lover, og den kan gjøre unntak fra forskriften dersom det ikke svekker bestanden eller vesentlige samfunnshensyn krever det. Slike vedtak skal føres i miljøvedtaksregisteret, og brudd på reglene kan medføre overtredelsesgebyr eller straff. Bestemmelsen må ses i sammenheng med de øvrige verktøyene i kapittelet, som bevaring av bestander med genetiske særtrekk, handel og gjennomføring av vanndirektivet.