§ 13. Kvalitetsnormer for naturmangfoldet
- Kongen kan fastsette retningsgivende kvalitetsnormer for arter og naturtyper.
- Normene er ikke rettslig bindende, men styrer hvordan myndighetene bør handle.
- Forurensning og vassdragskvalitet reguleres av andre lover, ikke av denne paragrafen.
- Nås ikke normen, bør myndighetene lage en plan sammen med andre etater.
§ 13. Kvalitetsnormer for naturmangfold
Paragrafen gir Kongen adgang til å fastsette kvalitetsnormer for naturmangfoldet – for eksempel om hvor mye det skal finnes av en bestemt art, eller hvordan tilstanden til en naturtype bør være. Normene er retningsgivende, ikke rettslig bindende i seg selv, men de gir myndighetene et mål å styre etter når de skal vurdere om noe bør gjøres for naturen. Grenseverdier for forurensning og kvalitetsmål for vassdrag hører derimot ikke hjemme her: de fastsettes etter forurensningsloven eller vannressursloven, som har egne systemer for dette.
Tredje ledd beskriver hva som skal skje dersom målet ikke oppnås. Oppdager myndighetene at normen ikke er nådd, eller at det er grunn til å tro at den ikke vil bli det, oppfordres de til å samarbeide med andre berørte etater og lage en handlingsplan. Planen kan for eksempel innebære at det utarbeides nye forskrifter, enten med hjemmel i naturmangfoldloven eller i andre lover. Ordet «bør» viser at dette er en sterk oppfordring, ikke en absolutt plikt.
Kvalitetsnormene henger sammen med de andre prinsippene i kapittel II. Kunnskapsgrunnlaget i § 8 er en forutsetning for å vite om en norm faktisk er nådd, mens § 7 slår fast at slike prinsipper skal brukes som retningslinjer når offentlige myndigheter fatter vedtak. Normene kan også få betydning når en tillatelse skal endres eller oppheves etter reglene om dette.