§ 3-1. Leterett til mineralforekomster

Paragrafen slår fast at alle kan lete etter mineralforekomster på grunn de ikke selv eier. Denne retten er likevel ikke ubetinget: leter man i områder der allmennheten ikke har ferdselsrett etter friluftsloven, kreves samtykke fra grunneier og berørte bruksrettshavere. Skal det letes ved militære anlegg og øvingsområder, eller i nedlagte gruveområder med deponier, kreves i stedet samtykke fra ansvarlig myndighet. Leteretten begrenses videre av annet regelverk og av vedtak om områdevern etter naturmangfoldloven og kulturminneloven, og letingen må ikke hindre andres undersøkelse eller drift etter loven. Disse områdebegrensningene gjelder likevel ikke ved målinger som gjøres fra luften.

Selv om leteretten i utgangspunktet er fri, følger det plikter av å bruke den. Leteren skal varsle grunneier og berørte bruksrettshavere senest to uker før letingen starter, og ved luftmålinger i tradisjonelle samiske områder skal også Sametinget, statsforvalteren og distriktsstyret for reindriften varsles, jf. § 3-2. Leteren har dessuten et objektivt erstatningsansvar: skade, ulempe eller merarbeid som letingen påfører grunneier eller bruksrettshavere, skal erstattes uavhengig av om leteren har opptrådt uaktsomt, jf. § 3-3. Til sammen betyr dette at den frie leteretten balanseres av varslingsplikt og et strengt erstatningsansvar overfor dem som blir berørt.

Bestemmelsen er den første i lovens kapittel om leting, og etterfølges av varslings- og meldeplikten i § 3-2 og erstatningsregelen i § 3-3, som begge gjelder samme aktivitet. To andre bestemmelser i loven viser tilbake til leteretten: § 4-1 om undersøkelser av mineralforekomster og § 4-5 om krav til innhold i søknad om undersøkelsestillatelse.