§ 7-27. Særskilt passasjeravgift for utbygging av lufthavn

Paragrafen lar staten finansiere bestemte utbygginger på en statlig lufthavn med en avgift fra passasjerene. Departementet kan bestemme dette, men bare med Stortingets samtykke. Departementet fastsetter satsene og hvilke passasjergrupper som omfattes, og kan sette vilkår for hvordan pengene brukes. Avgiften er dermed noe annet enn de vanlige avgiftene for bruk av landingsplasser i § 7-26.

Pengene kan gå til et eget finansieringsselskap som har som formål å finansiere utbyggingen. Departementet kan kontrollere selskapets virksomhet. Eier eller bruker av luftfartøyet kan pålegges å medvirke til at ordningen fungerer, og departementet kan kontrollere at dette skjer etter reglene.

Fjerde ledd viser til §§ 13-2 og 13-7. Etter § 13-2 kan innehaveren eller luftfartsmyndigheten hindre et fartøy i å forlate plassen, eller holde tilbake et annet fartøy med samme eier eller bruker, når avgifter for bruk av norsk landingsplass til allmenn bruk, eller for andre anlegg og tjenester, ikke er betalt i tide og det ikke er stilt sikkerhet. Luftfartsmyndigheten kan dessuten nekte eieren eller brukeren adgang til norske landingsplasser og norsk luftrom til betaling skjer. Departementet kan gi nærmere retningslinjer. Reglene gjelder bare så langt de ikke kommer i konflikt med tvangsfullbyrdelsesloven, tvistelovens sjuende del og en overenskomst om arrest i luftfartøyer fra 1933. § 13-7 er opphevet og har ingen tekst.

Paragrafen hører sammen med § 7-26 om beregning og tilsyn med vanlige avgifter, og § 13a-5 om overtredelsesgebyr viser også hit. Ordningen er knyttet til bestemte utbyggingstiltak på den aktuelle lufthavnen.