§ 13-2. Tilbakeholdsrett for luftfartøy ved ubetalte avgifter

Paragrafen gir et pressmiddel mot den som skylder avgifter for bruk av norsk landingsplass til allmenn bruk og for andre luftfartsanlegg eller tjenester. Er avgiftene ikke betalt i tide og det ikke er stilt sikkerhet, kan innehaveren av plassen eller luftfartsmyndigheten hindre fartøyet i å forlate stedet. De kan også holde tilbake et annet fartøy som har samme eier eller bruker.

Luftfartsmyndigheten har i tillegg et strengere virkemiddel. Den kan nekte eieren eller brukeren å lande på norske landingsplasser og å fly inn i norsk luftrom, inntil avgiften er betalt eller det er stilt tilstrekkelig sikkerhet.

Departementet kan gi nærmere retningslinjer for hvordan bestemmelsen skal brukes. Reglene får ikke gå på tvers av tvangsfullbyrdelsesloven av 26. juni 1992 nr. 86, tvisteloven sjuende del og en overenskomst av 29. mai 1933 om arrest i luftfartøyer. Kommer tilbakeholdet i konflikt med dem, er det de som gjelder. Tilbakeholdet kan dermed ikke gå lenger enn de vanlige reglene om tvangsfullbyrdelse og arrest tillater.

§ 13-1 om flygeforbud gjelder et annet tilfelle. Der kan flygingen forbys fordi fartøyet ikke er luftdyktig eller behørig bemannet, eller skal brukes i strid med regelverket, og ikke på grunn av ubetalte avgifter. § 13-3 gir departementet forskriftsmyndighet om drivstoff. § 7-27 om særskilt avgift viser til § 13-2. Paragrafene § 13-4, § 13-4a og § 13-5 er opphevet.

Eksempel: En bruker av et luftfartøy har ikke betalt en avgift for bruk av landingsplassen. Innehaveren av plassen kan da hindre fartøyet i å forlate den, eller holde tilbake et annet fartøy som samme bruker har. Luftfartsmyndigheten kan dessuten nekte brukeren adgang til norsk luftrom inntil betaling skjer.