§ 5-1. Bemanning av luftfartøy

Paragrafen stiller krav til besetningen på fly og andre fartøy som brukes til luftfart etter loven. Loven bruker et skjønnsmessig standardord, «betryggende måte», og overlater detaljene til forskrifter fra departementet. Det betyr at selve loven ikke sier hvor mange som må være om bord eller hvilke oppgaver de skal ha. Det avgjøres av forskriftene.

Ansvaret for at kravet er oppfylt, ligger hos eieren eller brukeren av fartøyet. Loven peker altså ut den som rår over fartøyet, og ikke bare den enkelte som gjør tjeneste om bord. Et konstruert eksempel: Brukeren av et fly setter opp en flyging med færre tjenestegjørende enn forskriftene krever. Da er det brukerens plikt som er brutt.

Reglene om bemanning henger sammen med flere nabobestemmelser. Etter § 5-2 fører luftfartsmyndigheten tilsyn med at bemanningsreglene overholdes. Etter § 4-8 kan luftfartsmyndigheten kreve adgang til fartøyet, gjøre undersøkelser av fartøyet og utstyret, og kreve hjelp fra eieren eller brukeren og besetningen. Undersøkelsene skal gjøres slik at de ikke skaper unødig ulempe for trafikken.

Kravene til den enkelte som skal gjøre tjeneste, står i § 5-3. Departementet fastsetter vilkår blant annet om statsborgerforhold, alder, helse, vandel, edruskap og utdanning. Sertifikater etter § 5-4 utstedes av luftfartsmyndigheten. Etter § 5-5 må den som gjør tjeneste i en slik egenskap, ha sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten, eller et utenlandsk sertifikat fra en stat som har avtale med Norge om anerkjennelse. En egen bestemmelse, § 13a-5, har overskriften «Overtredelsesgebyr» og viser til denne paragrafen.