§ 4-1. Krav om luftdyktighet og miljødyktighet for fly og andre luftfartøy

Paragrafen setter et grunnkrav for all luftfart som loven dekker. Fly og andre luftfartøy må være både luftdyktige og miljødyktige. Luftdyktig betyr at fartøyet er trygt å bruke i luften. Vurderingen ser på hvordan det er laget, satt sammen, utrustet og holdt i stand, og om flyegenskapene er gode nok. Miljødyktig betyr at fartøyet holder seg innenfor grensene departementet har satt for støy, luftforurensning og andre miljøplager som rammer folk eller eiendom på bakken.

Paragrafen sier ikke selv hva som er godt nok. Detaljene ligger i forskrifter om luftdyktighet og i miljøkravene departementet fastsetter. Kravet er en absolutt forutsetning: et fartøy som ikke oppfyller sikkerhetens krav, regnes ikke som luftdyktig. Eksempel: en eier bytter ut utstyr om bord slik at flyegenskapene blir dårligere enn kravene tillater. Da kan fartøyet miste statusen som luftdyktig, selv om det ser uendret ut utenfra.

Kravet får innhold gjennom nabobestemmelsene. Luftfartsmyndigheten besiktiger fartøyene og fører tilsyn, se § 4-2. Når det er godtgjort at kravene er oppfylt, utsteder myndigheten et luftdyktighetsbevis og et miljødyktighetsbevis, se § 4-3. Norske fartøy må ha slike bevis fra eller godkjent av myndigheten, se § 4-4. Bevisene kan bli ugyldige, se § 4-5. Bestemmelsen om overtredelsesgebyr i § 13a-5 viser tilbake til denne paragrafen, så brudd kan få økonomiske følger.