§ 15-3. Hvem er luftfartsmyndighet, og hva kan den delegere?

Loven sier ikke selv hvilken etat som er luftfartsmyndighet. Det bestemmer departementet, altså ministeriet som har ansvaret for luftfart. Hver gang loven nevner «luftfartsmyndigheten», mener den etaten departementet har pekt ut.

Paragrafen åpner også for at avgjørelser i enkeltsaker kan flyttes ut av forvaltningen. Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder en bestemt person eller virksomhet, for eksempel svaret på en søknad. Departementet kan la slike vedtak treffes av luftfartsforeninger, av selskaper som staten eier helt, direkte eller gjennom andre selskaper, eller av private sakkyndige. Bruker departementet denne adgangen, må det samtidig utpeke et organ i den vanlige luftfartsforvaltningen som tar imot klager. Den som får et vedtak fra en slik aktør, beholder dermed klageretten, og klagen ender hos et offentlig organ.

Tredje ledd gjelder tilsyn. Luftfartsmyndigheten kan peke ut sakkyndige som skal besiktige og føre tilsyn på dens vegne. De kan være norske eller utenlandske. Myndigheten kan også overlate oppgaven til en utenlandsk myndighet. Eksempel: står et luftfartøy i et annet land, kan en sakkyndig eller myndighet på stedet gjøre kontrollen i stedet for at norsk personell må reise dit. Paragrafen er vist til fra § 4-8, som har tittelen «Myndighetenes tilsynsrett».

Paragrafen står blant flere som gir departementet eller Kongen makt til å fylle ut loven. Etter § 15-4 kan departementet gi forskrifter som utfyller loven og legger til rette for at den virker. Etter § 15-1 kan det gjøre unntak for blant annet ubemannede luftfartøy og luftfartøy uten motor. Kapittel 16 har egne forskriftsfullmakter for EØS-avtalen (§ 16-1, gitt til Kongen), EFTA-konvensjonen (§ 16-2) og ECAA-avtalen (§ 16-3).