§ 15-2. Lovens regler for utenlandske og utleide luftfartøy

Paragrafen løser et vanlig problem i luftfarten: hvem sine regler gjelder når et fly er registrert i ett land, men brukes av noen fra et annet? Departementet kan bestemme at et utenlandsk luftfartøy med norsk bruker skal følge noen av reglene som ellers gjelder for norske fartøyer. Det skjer altså ikke automatisk. Departementet velger hvilke bestemmelser i loven og forskriftene dette gjelder.

Annet ledd knytter dette til straff. For brudd på de aktuelle bestemmelsene regnes et slikt fartøy som norsk etter straffeloven § 4. Den paragrafen slår fast at norsk straffelovgivning gjelder for handlinger i Norge og på norske fartøyer, herunder luftfartøy. Er fartøyet på eller over et annet lands territorium, gjelder norsk straffelov bare handlinger begått av en person som følger med fartøyet. Poenget er at norsk straff kan brukes mot brudd om bord, selv om flyet formelt er utenlandsk.

Tredje ledd går motsatt vei. Departementet kan bestemme at visse regler for norske fartøyer ikke skal gjelde et norsk fartøy som etter avtale har utenlandsk bruker. Vilkåret er at fartøyet i stedet er underlagt tilsvarende regler i den andre staten. Dermed slipper brukeren å følge to regelsett samtidig.

Paragrafen må leses sammen med resten av kapitlet. § 15-1 lar departementet gjøre unntak for særlige luftfartøy, men uten å endre privatrettslige eller strafferettslige regler. § 14-33 sier at straffebud rettet mot eier eller bruker også kan ramme underordnede, og § 14-32 gir mulighet til å ta førerretten fra en straffedømt flyger. Hvilken myndighet som er luftfartsmyndighet, bestemmer departementet etter § 15-3, og § 15-4 gir departementet en generell adgang til å gi utfyllende forskrifter. I tillegg viser § 1-2 (om lovens virkeområde) og § 13a-5 (om overtredelsesgebyr) hit.