§ 13 a-1. Opplysningsplikt overfor luftfartsmyndighetene

Luftfartsloven·LOV-1993-06-11-101

Kort oppsummert

Myndighetene kan pålegge eiere, brukere og bestemte foretak å gi nødvendige opplysninger.
Departementet kan pålegge plikten i forskrift og bestemme at opplysninger skal gå til utenlandske myndigheter.
Brudd eller uriktige svar kan gi overtredelsesgebyr etter § 13a-5.

Lovteksten ordrett

§ 13 a-1. Opplysningsplikt

Departementet, luftfartsmyndigheten eller andre som utfører oppgaver på deres vegne, kan pålegge følgende personer å gi opplysninger som er nødvendige for utføringen av deres oppgaver etter denne loven, eller etter forskrifter og enkeltvedtak gitt i medhold av loven:

eier eller bruker av luftfartøy,
innehaver av, eller personer som utfører tjeneste eller arbeid for
1. foretak som driver ervervsmessig luftfartsvirksomhet som nevnt i kapittel VIII,
2. foretak som eier eller driver godkjent landingsplass eller annet luftfartsanlegg,
3. foretak som leverer andre tjenester på lufthavner enn de som er nevnt i bokstav b, eller andre foretak som bruker lufthavner,
4. foretak som er godkjent etter § 4-10,
5. andre foretak som driver med godkjenning etter denne lov eller forskrift gitt med hjemmel i den, og
personer som har relevante opplysninger om overtredelse av regler gitt i medhold av § 10-42 første ledd i et EØS-land.

Departementet kan pålegge opplysningsplikt som nevnt i første ledd i forskrift. I forskrift kan det også bestemmes at opplysningene skal gis til utenlandsk eller internasjonal myndighet eller organisasjon dersom dette er forenlig med § 13 a-2.

Kilde: Lovdata — Luftfartsloven § 13 a-1

Hva betyr dette?

Paragrafen lar departementet, luftfartsmyndigheten og andre som utfører oppgaver på deres vegne pålegge bestemte personer og foretak å gi opplysninger. Opplysningene må være nødvendige for oppgavene deres etter loven, forskrifter eller enkeltvedtak (vedtak i en konkret sak). Kretsen er bred. Den omfatter blant annet eier og bruker av luftfartøy, og foretak som driver ervervsmessig luftfartsvirksomhet eller eier og driver godkjent landingsplass. Personer som arbeider for slike foretak er også omfattet.

Kretsen strekker seg videre til foretak med godkjenning etter § 4-10 (som gjelder bygging og vedlikehold av luftfartøy og deler), og til andre foretak som arbeider med godkjenning etter loven. Loven rammer også personer som har relevante opplysninger om brudd på passasjerrettighetsregler i et EØS-land. Slike regler bygger på § 10-42, som gjelder gjennomføring av EØS-regler om passasjerrettigheter.

Departementet kan pålegge opplysningsplikten i forskrift. Forskriften kan også si at opplysninger skal sendes til en utenlandsk myndighet, en internasjonal myndighet eller en internasjonal organisasjon, forutsatt at det er forenlig med § 13a-2. Den paragrafen fastsetter taushetsplikt for alle som arbeider for organer med myndighetsoppgaver etter loven, og åpner for å gi taushetsbelagte opplysninger videre til utenlandske og internasjonale myndigheter på bestemte vilkår.

Følger ikke aktøren pålegget, eller gir uriktige opplysninger som svar, kan luftfartsmyndigheten gi overtredelsesgebyr etter § 13a-5. Tvangsmulkt etter § 13a-4 er også et virkemiddel for å få pålegg fulgt. Paragrafen er dessuten nevnt i § 14-27, som har «Unnlatelse av meldeplikt m.v.» som tittel.

§ 13a-3 gir luftfartsmyndigheten adgang til å gi pålegg om retting når forhold strider mot loven, forskrifter eller vedtak. § 13-9 om beredskap er en annen paragraf med pålegg overfor aktører i luftfarten. § 13a-2 om taushetsplikt gjelder for dem som mottar opplysningene på myndighetenes side.

Eksempel: Luftfartsmyndigheten ber en eier av et luftfartøy om opplysninger den trenger i et tilsyn. Eieren må gi dem. Gir eieren uriktige svar, kan det bli aktuelt med overtredelsesgebyr.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i luftfartsloven →