§ 13-9. Beredskap: pålegg til aktører i luftfarten

Luftfartsloven·LOV-1993-06-11-101

Kort oppsummert

Departementet kan pålegge aktører i luftfarten å bistå med nasjonal beredskap.
Pålegg med vesentlige kostnader uten tilsvarende fordeler gir rett til rimelig vederlag.
Forskrifter kan avklare hvem som er aktør, hvordan vederlag beregnes og forholdet til annen beredskapsplanlegging.

Lovteksten ordrett

§ 13-9. Beredskap

For å sikre nødvendig nasjonal beredskap i krig, ved krise, og i andre ekstraordinære situasjoner, kan departementet pålegge aktører innen luftfarten å yte bistand i form av

beredskapsplanlegging,
gjennomføring av eller deltagelse i øvelser og militære luftoperasjoner,
fysisk sikring av viktige installasjoner,
transporttjenester i alle ledd av transportkjeden,
samarbeid med andre nasjonale, utenlandske eller internasjonale aktører, eller
rapportering eller utveksling av informasjon.

Medfører et pålegg vesentlige kostnader for den det er rettet mot, og disse ikke oppveies av motsvarende fordeler, skal departementet fastsette et rimelig vederlag for dette.

Departementet kan gi forskrifter som presiserer blant annet hvem som i tvilstilfelle skal anses som en aktør innen luftfarten ved anvendelse av bestemmelsen her, regler for utmåling av vederlag og forholdet til beredskapsplanlegging etter annen lovgivning.

Kilde: Lovdata — Luftfartsloven § 13-9

Hva betyr dette?

Paragrafen gir departementet en fullmakt til å pålegge aktører i luftfarten å bistå med nasjonal beredskap. Fullmakten skal sikre at landet er forberedt i krig, ved kriser og ved andre uvanlige hendelser. Loven nevner flere former for bistand, blant annet deltakelse i øvelser og fysisk sikring av viktige installasjoner. Listen i loven er lengre enn dette.

Blir kostnadene for den som får pålegget vesentlige, og veier de ikke opp mot fordeler, må departementet fastsette et rimelig vederlag (betaling). Betaling gis altså ikke automatisk. Kostnadene må være store, og fordelene for aktøren må ikke oppveie dem.

Departementet kan gi forskrifter om blant annet tre forhold. Det ene er hvem som regnes som aktør i luftfarten når det er uklart. Det andre er hvordan vederlaget skal regnes ut. Det tredje er hvordan bestemmelsen forholder seg til beredskapsplanlegging etter annen lovgivning.

Paragrafen er ett av flere verktøy som gir myndighetene styring med luftfarten. § 13-8 lar departementet gi forskrifter om at flyselskaper og andre operatører skal betale gebyr til luftfartsmyndighetens sikkerhetsarbeid. § 13a-1 gir myndighetene rett til å pålegge nærmere angitte aktører å gi opplysninger. § 13a-2 pålegger alle som arbeider for organer med myndighetsoppgaver etter loven taushetsplikt. § 13a-3 gir luftfartsmyndigheten adgang til å gi pålegg om retting, og § 13a-4 åpner for løpende tvangsmulkt for å få etterlevd plikter og pålegg etter loven. Paragrafene § 13-5, § 13-6 og § 13-7 foran er opphevet.

Eksempel: Departementet pålegger en aktør i luftfarten å delta i en øvelse. Pålegget gir aktøren vesentlige kostnader som ikke oppveies av fordeler. Da skal departementet fastsette et rimelig vederlag. Et annet eksempel: Pålegget gjelder sikring av et viktig anlegg, men kostnadene er små eller oppveies av fordeler. Da har aktøren ikke krav på vederlag etter denne bestemmelsen.

Relaterte paragrafer

Alle §§ i luftfartsloven →