§ 2-17. Anmodning om å følge regler i andre EØS-land

Kringkastingsloven·LOV-1992-12-04-127
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 2-17. Anmodning om å følge nasjonal rett i andre EØS-land

Medietilsynet skal anmode fjernsynsselskap som faller inn under norsk jurisdiksjon om å følge regler fastsatt i medhold av EØS-avtalen vedlegg XI nr. 5p (direktiv 2010/13/EU) om samordning av visse bestemmelser om innføring av audiovisuelle medietjenester, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene og som er strengere eller mer detaljerte enn tilsvarende norske regler dersom:
  1. det er innkommet en begrunnet anmodning om dette fra relevante myndigheter i et annet EØS-land,
  2. reglene er fastsatt i samsvar med allmennhetens interesse,
  3. sendingen er helt eller hovedsakelig rettet mot vedkommende EØS-land, og
  4. andre norske regler fastsatt i lov eller forskrift ikke er til hinder for å følge regelverket i vedkommende EØS-land.
Ved vurderingen av om sendingen er helt eller hovedsakelig rettet mot vedkommende EØS-land etter første ledd bokstav c skal det legges vekt på sendingens språk, hvor reklame- og abonnementsinntekter hovedsakelig kommer fra og om det finnes programmer eller reklamesendinger spesifikt rettet mot seere i vedkommende EØS-land.
Medietilsynet skal innen to måneder etter at en begrunnet anmodning etter første ledd bokstav a er mottatt, underrette relevant myndighet i vedkommende EØS-land om resultatene av anmodningen.
Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av første ledd.
Kilde: Lovdata — Kringkastingsloven § 2-17
Hva betyr dette?

Paragrafen er en samarbeidsregel mellom EØS-land. Andre EØS-land kan ha strengere eller mer detaljerte regler for fjernsyn enn Norge. Medietilsynet skal be et fjernsynsselskap under norsk jurisdiksjon om å følge slike regler, når fire vilkår er oppfylt. Bakgrunnen er direktiv 2010/13/EU om samordning av audiovisuelle medietjenester.

De fire vilkårene gjelder samtidig. For det første må myndigheter i det andre landet ha sendt en begrunnet anmodning. For det andre må reglene ivareta allmennhetens interesse. For det tredje må sendingen helt eller hovedsakelig være rettet mot det landet. For det fjerde må ingen andre norske regler hindre at selskapet følger regelverket der.

Loven peker på tre forhold som skal tillegges vekt når man vurderer om en sending er rettet mot et bestemt land: språket i sendingen, hvor inntektene fra reklame og abonnement hovedsakelig kommer fra, og om noen programmer eller reklameinnslag er laget for seere i landet.

Medietilsynet må gi beskjed om resultatet til myndigheten i det andre landet. Fristen er to måneder fra anmodningen kom inn. Kongen kan gi forskrift om gjennomføringen av første ledd. Ordlyden nevner bare fjernsynsselskap, ikke tilbydere av bestillingstjenester.

Paragrafen må ses sammen med naboene. § 2-16 krever at tilbydere av fjernsyn og bestillingstjenester gjør det synlig at de er under norsk jurisdiksjon, og hvilke tilsynsorganer som gjelder. Det er den samme tilknytningen som er vilkåret for at Medietilsynet skal anmode et fjernsynsselskap etter denne paragrafen. § 2-15 sier at Medietilsynet ikke kan pålegges å ta opp saker om regler som gjennomfører direktiv 2010/13/EU. § 2-14 sier at klager på Medietilsynets enkeltvedtak som hovedregel går til Medieklagenemnda.

Eksempel: Et norsk fjernsynsselskap sender på et språk som retter seg mot seere i et annet EØS-land, og henter inntekter fra reklame der. Myndighetene i det landet sender en begrunnet anmodning. Er landets regler strengere enn de norske, tjener de allmennhetens interesse og hindres de ikke av andre norske regler, skal Medietilsynet be selskapet følge dem og gi beskjed om resultatet innen to måneder.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i kringkastingsloven →
Gratis vurdering av din sak