§ 1-1. Definisjoner i kringkastingsloven

Kringkastingsloven·LOV-1992-12-04-127
Kort oppsummert
Lovteksten ordrett

§ 1-1. Definisjoner

I denne lov menes med:
  1. Kringkasting: utsending av tale, musikk, bilder og liknende via elektroniske kommunikasjonsnett, ment eller egnet til å ses eller høres direkte og samtidig av allmennheten.
  2. Lokalkringkasting: kringkasting innenfor geografisk avgrensede områder.
  3. Fjernsyn: tjeneste som tilbys av en tjenestetilbyder hvor hovedformålet er å tilby bildeprogrammer som er ment eller egnet til å ses direkte og samtidig på grunnlag av en programoversikt og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.
  4. Audiovisuelle bestillingstjenester: tjeneste som tilbys av en tjenestetilbyder hvor hovedformålet er å tilby bildeprogrammer som kan ses på et tidspunkt seeren selv velger og på dennes bestilling fra en programkatalog og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.
  5. Bildeprogrammer: et sett av levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag.
  6. Tjenestetilbyder/kringkaster: fysisk eller juridisk person som i ervervsvirksomhet utøver effektiv redaksjonell kontroll med utvelgelsen og organiseringen av lyd- eller bildeprogrammene.
  7. Reklame: enhver form for markedsføring av en vare, tjeneste, sak eller idé mot betaling eller annen form for godtgjøring. Med reklame menes også innslag i fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester eller videodelingsplattformtjenester som har til formål å fremme tjenestetilbyderens egen virksomhet.
  8. Sponsing: ethvert bidrag som gis til finansiering av radio, fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester, videodelingsplattformtjenester, programmer eller brukergenererte videoer fra en fysisk eller juridisk person som ikke selv tilbyr eller produserer disse tjenestene, programmene eller brukergenererte videoene, med sikte på å fremme sponsors navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste.
  9. Produktplassering: å direkte eller indirekte fremme varer, tjenester eller omdømmet til en fysisk eller juridisk person ved å la en vare, en tjeneste eller et varemerke inngå i et program eller en brukergenerert video mot betaling eller liknende vederlag, eller mot slikt vederlag vise til en vare, en tjeneste eller et varemerke i et program eller en brukergenerert video. Gratis levering av varer eller tjenester som ikke har en betydelig verdi, regnes ikke som produktplassering.
  10. Videodelingsplattformtjeneste: tjeneste eller atskilt del av en tjeneste der hovedformålet eller en vesentlig funksjon er å tilby bildeprogrammer eller brukergenererte videoer som tilbyderen organiserer, men ikke har redaksjonell kontroll over, og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.
  11. Tilbyder av videodelingsplattform: fysisk eller juridisk person som i ervervsvirksomhet tilbyr en videodelingsplattformtjeneste.
  12. Brukergenerert video: levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag, uansett lengde, og som skapes av en bruker og lastes opp på en videodelingsplattformtjeneste av denne brukeren eller en annen bruker.
Kongen avgjør tvilstilfelle etter denne paragrafen. Kongen eller den Kongen bemyndiger kan i særlige tilfeller helt eller delvis unnta en tjeneste fra loven.
Kilde: Lovdata — Kringkastingsloven § 1-1
Hva betyr dette?

Paragrafen er lovens ordliste. Den forklarer hva begrepene i resten av loven betyr, blant annet kringkasting, fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester, reklame, sponsing, produktplassering og videodelingsplattformtjeneste. Kravene som loven stiller til en «tjenestetilbyder» eller «kringkaster» kan bare forstås ut fra disse definisjonene.

Definisjonene trekker to hovedskiller. Det første gjelder tidspunktet. Kringkasting og fjernsyn er sendinger som mange ser eller hører samtidig, ut fra en programoversikt. En audiovisuell bestillingstjeneste er det motsatte, siden seeren selv velger når hun vil se noe, fra en katalog. En kanal med fast sendeskjema og en strømmetjeneste med programbibliotek havner derfor i hver sin kategori. Det andre skillet gjelder kontroll over innholdet. Tjenestetilbyderen velger og organiserer programmene og har redaksjonell kontroll (bestemmer hva som tas med). En videodelingsplattform ordner innholdet, men styrer ikke selv hva brukerne laster opp. Slikt innhold kalles brukergenerert video.

Tre begreper gjelder markedsføring og penger. Reklame er markedsføring mot betaling eller lignende godtgjøring, og en kanals omtale av sin egen virksomhet regnes også som reklame. Sponsing er støtte til finansieringen av et program eller en tjeneste fra en utenforstående som vil få frem navnet eller varemerket sitt. Produktplassering er at en vare vises eller nevnes i et program mot betaling. Gratis varer uten betydelig verdi regnes ikke som produktplassering.

Kongen avgjør hvis det er tvil om et begrep passer. I særlige tilfeller kan Kongen, eller noen Kongen gir fullmakt, også unnta en tjeneste helt eller delvis fra loven. Definisjonene henger sammen med § 1-2, som utvider virkefeltet til Svalbard, Jan Mayen og biland og lar Kongen gi egne særregler der.

Eksempel: Et selskap sender en kanal med fast sendeskjema over nettet, mens et annet tilbyr et bibliotek der seeren velger selv. Første selskap kan falle inn under definisjonen av fjernsyn, det andre under bestillingstjenester. Hvilken kategori tjenesten havner i, avgjør hvilke krav loven stiller.

Relaterte paragrafer
Alle §§ i kringkastingsloven →
Gratis vurdering av din sak