§ 171. Utenlandsk insolvensforvalters stilling i Norge

Paragrafen bestemmer hvilken stilling en utenlandsk insolvensforvalter (den som forvalter en utenlandsk konkurs eller lignende) har i Norge. Forvalteren for en behandling som er anerkjent etter § 163 første ledd får de samme rettighetene og den samme myndigheten som en norsk gjeldsnemnd eller bostyrer ville hatt. Forutsetningen er at det ikke kommer i konflikt med § 164, som styrer hvilke virkninger behandlingen har for eiendeler i Norge.

Andre ledd handler om dokumentasjon. Skal forvalteren gjøre noe i Norge på vegne av det utenlandske boet, kan han bli bedt om å legge frem en attest fra organet som oppnevnte ham, eller en bekreftet kopi av selve oppnevnelsen. Vil han påberope virkningene i §§ 164 til 166, kan han i tillegg bli bedt om en attest fra organet som åpnet behandlingen. Attesten skal vise at behandlingen er av den arten § 163 første ledd eller § 168 beskriver. Dokumentene kan kreves oversatt til norsk med bekreftelse.

Paragrafen henger tett sammen med nabobestemmelsene. Etter § 172 kan forvalteren kreve kunngjøring i Norge, og etter § 173 skal en norsk gjeldsnemnd eller bostyrer gi ham opplysninger på begjæring. Eksempel: en utenlandsk forvalter tar kontakt med en norsk bostyrer og viser dokumentene fra andre ledd. Forvalteren har da den stillingen denne paragrafen gir, og bostyreren kan ha plikt til å gi opplysninger etter § 173.

Paragrafen gir ikke forvalteren mer enn en norsk bostyrer ville hatt. Grensen går ved § 164: virkningene for eiendeler i Norge følger reglene der, blant annet at panterett og lignende sikkerhetsrett som hovedregel ikke berøres, med mindre boet har rett til omstøtelse. Se også § 170, som setter en ytre grense for utenlandsk behandling som ville gi et resultat i strid med grunnleggende prinsipper i norsk rett.