§ 168. Utenlandsk særinsolvensbehandling i Norge

Paragrafen gjelder utenlandsk insolvensbehandling som bare tar for seg skyldnerens eiendeler i landet der den ble åpnet. Man kaller dette gjerne en særbehandling (en behandling begrenset til eiendelene i ett land). Den står i motsetning til hovedbehandlingen etter § 163, som omfatter hele formuen. Oppfyller en særbehandling de vilkårene i § 163 første ledd som paragrafen peker på, for eksempel at behandlingen er kollektiv og at det er utnevnt en forvalter, holdes eiendelene i den utenfor norsk gjeldsforhandling og konkurs.

Andre ledd verner mot at eiendeler flyttes til Norge for å komme unna det utenlandske beslaget. Er en eiendel som hører til beslaget uberettiget ført hit etter at behandlingen ble åpnet, kan ingen ta utlegg (tvangsdekning) i den. Eksempel: en skyldner under utenlandsk særbehandling sender en gjenstand til Norge uten å ha lov til det, og en norsk fordringshaver vil ta utlegg i den. Det er ikke mulig, siden gjenstanden fortsatt hører til det utenlandske boet.

Tredje ledd gjelder omstøtelse (at boet får tilbakeført disposisjoner skyldneren har gjort). Når det utenlandske boet krever omstøtelse, gjelder de to reglene i § 164 som loven viser til, tilsvarende. Fristdagen regnes da fra dagen behandlingen ble åpnet. Ved en hovedbehandling er utgangspunktet et annet: der regnes fristdagen fra dagen åpningen kunngjøres i Norge.

Fjerde ledd trekker inn § 167. Reglene om utenlandske rettsavgjørelser kommer til anvendelse i den grad de er egnet. En avgjørelse som er nært knyttet til en særbehandling, kan derfor få virkning i Norge og fullbyrdes her. § 170 setter den ytre grensen: avgjørelser etter § 167 får bare virkning så langt resultatet ikke er uforenlig med grunnleggende norske rettsprinsipper.