§ 5-3. Kommunestyret og fylkestinget som øverste organ, og delegering

Paragrafen sier hvor makten i kommunen ligger. Kommunestyret står øverst i kommunen, og fylkestinget har samme plass i fylkeskommunen. Utgangspunktet er at disse forsamlingene avgjør saker på vegne av kommunen eller fylkeskommunen. Unntaket er der en annen lov peker ut noen andre. Regelen er en grunnregel: den forteller hvem som eier avgjørelsene før noe eventuelt flyttes videre.

Delegering (å overlate avgjørelsesmyndighet til andre) er tillatt. Kommunestyret og fylkestinget kan gi myndighet til andre folkevalgte organer, til ordføreren eller til kommunedirektøren. Rammen er at overføringen må holde seg innenfor denne loven eller en annen lov. Eksempel: kommunestyret lar et utvalg avgjøre en bestemt type saker, slik at kommunestyret ikke behøver å behandle dem selv.

Tittelen sier «intern delegering». Det betyr at myndigheten flyttes innenfor kommunens egen organisasjon. Å delegere ut til andre rettssubjekter (selvstendige enheter utenfor kommunen) er regulert i § 5-4. Der gjelder det saker om lovpålagte oppgaver, og bare så langt lovgivningen åpner for det.

Naboparagrafene viser hvilke organer som finnes. Folkevalgte organer opprettes etter denne loven eller andre lover (§ 5-1), og det samme prinsippet gjelder for andre kommunale organer (§ 5-2). Sammensetningen av kommunestyret og fylkestinget følger av reglene i lov (§ 5-5). Formannskap og fylkesutvalg (§ 5-6) har minst fem medlemmer, men finnes ikke i kommuner med parlamentarisk styreform. Utvalg (§ 5-7) har minst tre medlemmer. Komiteer etter § 5-9 er saksforberedende og kan ikke få vedtaksmyndighet, så de er ikke aktuelle mottakere av delegerte vedtak.