§ 19 — Forskrift om faste beløp ved purring og egeninkasso

§ 19 handler om faste beløp for kostnader ved å drive inn et krav. Den sier ikke beløpene direkte. I stedet sier den at Kongen kan fastsette beløp i forskrift. “Kongen” betyr her myndighetene. I praksis er det regler fastsatt av staten, ikke at Kongen personlig bestemmer hvert gebyr.

Paragrafen gjelder skyldnere som er “erstatningsansvarlige”. Det betyr at du bare kan kreves for slike kostnader hvis du faktisk har ansvar for inndrivingskostnadene etter inkassoloven. Her må § 19 leses sammen med § 17. § 17 sier når du må betale kostnader. § 19 sier at det kan lages faste beløp for noen av disse kostnadene.

Dette er praktisk. Uten faste beløp måtte man kranglet i hver sak om hvor mye en purring kostet. Var det 12 kr? 38 kr? 95 kr? Hvor mye tid brukte selskapet? Hva kostet systemet? Faste satser gjør at reglene blir enklere.

Samtidig beskytter faste beløp deg som skyldner. Den som krever penger kan ikke bare skrive at “vårt interne arbeid kostet 900 kr” for en enkel purring. Hvis forskriften setter et beløp, er det rammen de må holde seg til, med mindre loven åpner for noe annet.

§ 19 gjelder særlig to situasjoner. Den første er når det etter forfall er sendt skriftlig purring eller inkassovarsel etter § 9. Den andre er når fordringshaveren selv har sendt en betalingsoppfordring som oppfyller kravene i § 10.

Hva er forskjellen på purring, inkassovarsel og betalingsoppfordring?

En purring er en påminnelse om at du ikke har betalt. Den kommer etter forfall. Den sier i praksis: “Du har glemt å betale. Betal nå.”

Et inkassovarsel er mer alvorlig. Det er et skriftlig varsel om at saken kan gå til inkasso hvis du ikke betaler. Etter § 9 må det sendes etter forfall, og du skal få minst 14 dagers betalingsfrist.

En betalingsoppfordring er neste nivå. Den brukes når kravet er mottatt til inkasso, eller når fordringshaveren selv sender en oppfordring som tilfredsstiller kravene i § 10. Den skal gi deg klar informasjon om kravet, beløpene, renter, mulige konsekvenser og frist til å betale eller komme med innsigelser.

§ 19 gjør det mulig å fastsette faste beløp for slike steg. Det betyr ikke at alle steg alltid kan legges på i alle saker. Reglene må være fulgt. Kravet må være forfalt. Varslene må være riktige. Og du må være ansvarlig etter § 17.

Hva betyr egeninkasso?

Egeninkasso betyr at fordringshaveren driver inn kravet selv, uten å bruke et eksternt inkassobyrå.

Tenk at et treningssenter, et borettslag eller en nettbutikk følger opp ubetalte regninger selv. De sender purring. De sender inkassovarsel. Kanskje sender de betalingsoppfordring. Da bruker de tid og systemer på å få inn pengene.

§ 19 åpner for at de kan kreve faste beløp for dette, hvis vilkårene er oppfylt. Det er derfor paragrafen sier “når fordringshaveren selv har sendt en betalingsoppfordring”.

Men egeninkasso betyr ikke at fordringshaveren kan gjøre som de vil. Hvis de sender en betalingsoppfordring, må den tilfredsstille kravene i § 10. Den må blant annet forklare hvem fordringshaveren er, hva kravet gjelder, størrelsen på kravet, renter og konsekvenser av manglende betaling.

Hvis betalingsoppfordringen er mangelfull, kan det påvirke om kostnadene kan kreves.

Hvorfor kan beløpene variere etter kravets størrelse?

Fordi små og store krav ikke alltid bør behandles likt. Et krav på 300 kr og et krav på 300 000 kr kan ha ulik risiko, ulik oppfølging og ulik praktisk betydning.

§ 19 sier derfor at beløpene kan variere etter størrelsen av pengekravet. Det betyr at forskriften kan lage trinn. Jo større kravet er, desto høyere beløp kan det i noen tilfeller være adgang til å kreve.

Dette betyr ikke at alt automatisk blir dyrere bare fordi hovedkravet er større. Det betyr bare at forskriften kan differensiere. Poenget er å gi myndighetene fleksibilitet til å lage mer treffsikre satser.

Hva hvis fordringshaveren har hatt større kostnader?

Siste ledd sier at fordringshaveren i noen tilfeller kan kreve erstattet større kostnader i stedet for de faste beløpene. Men dette gjelder med begrensningene i § 20.

Det betyr at faste beløp ikke alltid er absolutt eneste mulighet. Hvis fordringshaveren faktisk har hatt større nødvendige kostnader ved å drive inn kravet selv, kan de i noen tilfeller kreve disse i stedet.

Men terskelen er ikke fri. Kostnadene må være reelle. De må være nødvendige. De må kunne dokumenteres. Og de må holde seg innenfor maksimalgrensene som følger av § 20.

Dette er viktig for deg som skyldner. Hvis noen krever et høyt beløp og sier at “vi brukte mye tid”, kan du be om forklaring. Hvilke kostnader? Hvorfor var de nødvendige? Hvilken regel gir dem rett til å kreve dette av deg?

Hva skjer hvis beløpet er feil?

Hvis beløpet er feil, kan du bestride det. Du trenger ikke bestride hele kravet hvis hovedkravet er riktig. Du kan skrive at du betaler hovedkravet, men bestrider gebyret eller kostnaden.

Be om grunnlaget. Spør hvilken forskriftssats de bygger på. Spør også hvilket steg i prosessen gebyret gjelder: purring, inkassovarsel eller betalingsoppfordring.

Hvis de krever mer enn faste beløp, be om dokumentasjon på de faktiske kostnadene. Be også om forklaring på hvorfor kostnadene var nødvendige, og hvordan kravet holder seg innenfor § 20.

22

Start med å finne ut hva gebyret gjelder. Er det purring? Inkassovarsel? Betalingsoppfordring? Eller noe annet?

Sjekk datoene. Kravet må være forfalt før purring eller inkassovarsel kan gi grunnlag for slike kostnader.

Sjekk fristen. Inkassovarsel etter § 9 skal gi minst 14 dager.

Sjekk innholdet. Betalingsoppfordring etter § 10 må ha bestemte opplysninger.

Sjekk om du hadde en innsigelse. Hvis kravet var tvilsomt, kan § 17 gjøre at du slipper kostnadene.

Skriv kort og tydelig hvis du protesterer. “Jeg bestrider gebyret. Oppgi hjemmel og beregning.”