§ 57 a. Forbud mot å yte helsehjelp uten autorisasjon

Paragrafen gjelder personer som allerede har mistet autorisasjonen eller lisensen sin, men som fortsatt kan utgjøre en alvorlig fare for pasientsikkerheten eller alvorlig svekke tilliten til helse- og omsorgstjenesten dersom de fortsetter å gi helsehjelp uten godkjenning. I slike tilfeller kan Statens helsetilsyn gi et eget forbud mot å yte helsehjelp, som skal registreres i helsepersonellregisteret slik at det er synlig for andre. Etterleves ikke forbudet, kan Statens helsetilsyn ilegge tvangsmulkt - et løpende økonomisk press som løper helt til forbudet blir fulgt. Forbudet oppheves automatisk dersom Statens helsetilsyn senere innvilger søknad om ny autorisasjon eller lisens. Selve forbudet regnes som et enkeltvedtak, og departementet kan gi forskrift om hvordan tvangsmulkten skal fastsettes og beregnes.

Bestemmelsen fanger opp en situasjon som ellers ikke er dekket av de andre reaksjonsreglene: personer uten gyldig godkjenning er i utgangspunktet ikke omfattet av tilbakekall, suspensjon eller begrensning, siden disse forutsetter at det finnes en autorisasjon å gripe inn i. Paragrafen gir derfor tilsynet et eget verktøy til å stanse den som likevel fortsetter å opptre som helsepersonell etter at godkjenningen er borte.

Paragrafen er en del av rekken av reaksjoner i kapittel 11, sammen med faglig pålegg etter § 56, tilbakekall etter § 57, suspensjon etter §§ 58 og 58a og begrensning etter § 59. Muligheten til å søke om ny autorisasjon eller lisens følger av § 62, som blant annet fastsetter en karantenetid før en ny søknad kan fremmes. Tvangsmulkten som kan ilegges etter forbudet, følger reglene i helsetilsynsloven § 9, som blant annet fastsetter at mulkten kan reduseres eller frafalles, og at et endelig vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg.