§ 36. Melding om dødsfall

Paragrafen pålegger leger en meldeplikt i fire trinn knyttet til dødsfall. Etter første ledd skal legen gi erklæring om dødsfall han eller hun blir kjent med i sin virksomhet, og departementet gir nærmere forskrifter om hvordan erklæringen skal utformes. Andre ledd utvider plikten til også å gjelde nødvendige opplysninger om selve dødsfallet og dødsårsaken, og gjelder både leger som har utstedt dødsattesten, og leger som behandlet personen før dødsfallet. Fjerde ledd gjelder en mer avgrenset situasjon: er det satt i gang etterforskning for å avklare om døden skyldes en straffbar handling, skal legen gi retten opplysninger av betydning for saken dersom retten ber om det.

Bestemmelsen viser en gradvis opptrapping av legens rolle: fra en ordinær erklæringsplikt, via en utvidet opplysningsplikt om dødsårsak, til en varslingsplikt overfor politiet når noe tyder på at døden ikke var naturlig. Vurderingen av om et dødsfall er unaturlig, ligger hos legen selv, ut fra hva vedkommende har observert eller fått opplyst, og terskelen er at det er grunn til å tro dette - ikke sikker viten. Fjerde ledd viser at legens opplysningsplikt kan fortsette inn i en eventuell straffesak, dersom retten konkret ber om opplysningene.

§ 36 står i kapittel 7 om meldeplikt, ved siden av § 35 om melding av fødsler - sammen dekker de to bestemmelsene legers og jordmødres meldeplikt ved både livets begynnelse og slutt. § 37 gir en mer generell hjemmel for å pålegge helsepersonell å gi opplysninger til helseregistre etter forskrift, og kan komme i tillegg til den særskilte dødsfallsmeldingen i § 36. § 38a gjelder en annen type melding, om behov for individuell plan og koordinator, og er dermed ikke knyttet til dødsfall i det hele tatt.