Gravferd i praksis: dette må pårørende gjøre den første uken

Legen og erklæringen om dødsfallet

Døden må konstateres av en lege. Dør noen på sykehus eller sykehjem, skjer det av seg selv. Dør noen hjemme, ringer du fastlegen eller legevakten. Er dødsfallet uventet eller kan ha en uvanlig årsak, kommer politiet også inn i bildet. Da gjelder egne regler, fordi legen skal varsle politiet.

Legen gir en erklæring om dødsfallet. Det følger av helsepersonelloven § 36. Pårørende trenger ikke å søke om den.

Be gjerne legen eller sykehuset om å få vite hvor kroppen er, og når begravelsesbyrået kan hente den. Det er byrået som i praksis tar over stellet og transporten.

Hvem som har rett til å bestemme

Gravplassloven § 9 gir avdøde selv en rolle. Den som har fylt 18 år, kan i en skriftlig, underskrevet og datert erklæring ha pekt ut hvem som skal ha rett til å sørge for gravferden. Finnes en slik erklæring, gjelder den. Finnes den ikke, er det de nærmeste etterlatte over 18 år som bestemmer, i rekkefølgen ektefelle, barn, foreldre, barnebarn, besteforeldre, søsken, søskens barn og foreldres søsken. Samboer i ekteskapslignende forhold står i ektefellens sted.

Er dere flere som står like nær og ikke blir enige, er hovedregelen at kommunen avgjør. Det er bedre å ringe gravplassmyndigheten tidlig enn å la uenigheten ligge til fristen nærmer seg. Skriftlige ønsker fra avdøde bør leses før alt annet. De ligger ofte hos en av de nærmeste, i et brev eller blant papirene.

Et ønske fra avdøde om kremasjon eller kistegravlegging er ikke bindende etter loven. Begjæring om kremasjon fremsettes av den som sørger for gravferden (§ 10), men et skriftlig ønske hjelper de etterlatte å bli enige.

Byrå, gravsted og seremoni

De fleste kontakter et begravelsesbyrå den første eller andre dagen. Byrået hjelper med kiste, transport, stell, dødsannonse, bestilling av kirke eller seremonirom og kontakt med gravplassen. Prisene varierer. Be om en skriftlig prisoversikt før dere bestiller, og velg bare det dere trenger.

Gravplassmyndigheten må få melding om hvor og når gravferden skal skje. Byrået sender som regel meldingen for dere. Ønsker dere et bestemt gravsted, må det avklares med gravplassen. Har avdøde bodd i kommunen, har han eller hun rett til fri grav der (§ 6). Avgifter for blant annet kremasjon og bruk av gravkapell fastsettes av kommunen (§ 21), så spør gravplassen hva som koster.

Loven krever ikke noen seremoni. Dere kan velge en kirkelig, en livssynsåpen eller en borgerlig seremoni, eller la være. Valget gjelder form og innhold, og det er de som bestemmer gravferden, som bestemmer.

Fristen på ti virkedager

Kistegravlegging skal skje, eller kisten skal leveres til kremasjon, senest ti virkedager etter dødsfallet (§§ 10 og 12). Dør noen på en mandag, og det ikke er helligdager i perioden, utløper fristen mandagen to uker senere. Faller en helligdag inn i perioden, flyttes fristen tilsvarende.

Gravplassmyndigheten kan forlenge fristen ved tungtveiende grunner, og avgjørelsen kan ikke påklages (§ 13). Dere bør ikke regne med utsettelse. Kremasjon innen fristen gir i stedet mer tid: urnen skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet, og seremonien kan holdes da.

Den første uken er altså ikke fristen i seg selv. Den er tiden der dere må avklare det som avgjør om fristen holder: hvem som bestemmer, hvilken form, hvilket gravsted og hvilken dato.

Berit og Aslak: en uke fra dødsfall til dato fra en vanlig uke

Aslak Haugen dør hjemme natt til mandag, 74 år gammel. Kona Berit ringer legevakten, og legen konstaterer dødsfallet og skriver erklæringen. Sønnen Sander kommer til samme dag. Berit er nærmeste pårørende og har rett til å bestemme. Hun finner et notat i skuffen der Aslak skriver at han vil kremeres og ha en enkel seremoni.

Tirsdag kontakter Berit et byrå, som henter Aslak og gir henne en prisoversikt. Onsdag bestemmer hun og barna dato og sted. Byrået melder fra til gravplassen. Seremonien holdes torsdag i uken etter, den åttende virkedagen, og kisten leveres til kremasjon senere samme dag. Urnen settes ned i familiegraven noen måneder senere, godt innenfor fristen på seks måneder.

Torsdag i første uke ringer Berit også til banken og til NAV for å høre om gravferdsstønad. Pengesaken er et eget spor, og siden om gravferdsstønad forklarer når stønaden kan bli aktuell.

Det som kan vente

Mye kan vente til etter begravelsen. Skiftet av dødsboet er ikke en oppgave for den første uken. Det løper likevel en frist på 60 dager fra dødsfallet for å ta ansvar for avdødes gjeld hvis boet skal skiftes privat (arveloven § 117). Det betyr at arvingene bør sette seg ned og snakke sammen før fristen er ute, ikke den første uken.

Regninger fra byrået og kirken kan dekkes av det avdøde etterlot seg. Hvordan det fungerer før skifteattesten er klar, står i siden om å betale begravelsen før skifteattest. Vent med å si opp abonnementer og sende ut varsler om dødsfallet til du vet hvem som skal gjøre det.

Kort oppsummert

• Legen konstaterer dødsfallet og skriver erklæring, og byrået kan hente kroppen når det er klart.
• Avdøde kan ha pekt ut hvem som ordner gravferden. Ellers er det de nærmeste etterlatte over 18 år, og kommunen avgjør ved uenighet.
• Gravlegging eller levering til kremasjon skal skje senest ti virkedager etter dødsfallet.
• Loven krever ingen seremoni, og urnen skal gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet.
• Gravferd i praksis er mest om å bestemme, bestille og melde fra. Skiftet av boet kan vente, men fristen på 60 dager løper.