§ 4-1. Krav til forsvarlighet i helse- og omsorgstjenesten

Paragrafen fastsetter selve kjernekravet for alle helse- og omsorgstjenester som ytes etter loven: tjenestene skal være forsvarlige. For å sikre dette skal kommunen legge til rette for at hver enkelt pasient eller bruker får et tjenestetilbud som henger sammen og er koordinert, at tilbudet oppleves verdig, at helse- og omsorgstjenesten og personellet som utfører oppgavene er i stand til å overholde det loven krever av dem, og at tjenestene har tilstrekkelig fagkompetanse. Kravet til fagkompetanse kan presiseres nærmere i forskrift.

I praksis er forsvarlighetskravet den målestokken som brukes når det vurderes om en kommunal helse- og omsorgstjeneste holder mål, og det gir samtidig kommunen en plikt til å bygge opp virksomheten sin — bemanning, kompetanse, rutiner — slik at dette faktisk kan oppfylles, ikke bare love det på papiret. De fire elementene i tilretteleggingsplikten utfylles av andre bestemmelser i kapittel 4: kravet om systematisk kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet i § 4-2 er verktøyet kommunen skal bruke for å avdekke og rette opp svikt, mens § 4-2a og § 4-2b sikrer at pasienten selv får informasjon og får medvirke, blant annet med henvisning til regler i pasient- og brukerrettighetsloven.

Forsvarlighetskravet er en rettslig standard som gjelder på tvers av alle de konkrete tjenestene kommunen tilbyr etter kapittel 3, og det er denne standarden de øvrige bestemmelsene i kapittel 4 er ment å bygge opp under i praksis.