§ 7. Forvaltningsprinsipper og grunnleggende hensyn i havressurslova
- Departementet skal vurdere hvilke tiltak som sikrer bærekraftig forvaltning.
- Forvaltningen skal ta hensyn til føre-var, økosystem, kontroll, fordeling, verdiskaping og samisk kultur.
- Hensynene må veies mot hverandre.
§ 7. Forvaltningsprinsipp og grunnleggjande omsyn
- ei føre-var-tilnærming i tråd med internasjonale avtalar og retningslinjer
- ei økosystembasert tilnærming som tek omsyn til leveområde og biologisk mangfald
- ein effektiv kontroll med hausting og anna utnytting av ressursane
- ei formålstenleg fordeling av ressursane, som mellom anna kan medverke til å sikre sysselsetjing og busetjing i kystsamfunna
- ei optimal utnytting av ressursane som er tilpassa marin verdiskaping, marknad og industri
- at haustingsmetodar og reiskapsbruk tek omsyn til behovet for å redusere moglege negative verknader på levande marine ressursar
- at forvaltningstiltak er med og sikrar det materielle grunnlaget for samisk kultur.
Paragrafen er lovens rettesnor for forvaltningen. Første ledd pålegger departementet å vurdere hvilke tiltak som trengs for at forvaltningen av de levende marine ressursene skal bli bærekraftig. Andre ledd lister opp hensyn som skal veie tungt når ressursene og det tilhørende genetiske materialet forvaltes.
Hensynene trekker i ulike retninger. Noen er faglige: føre-var-tilnærming (å være forsiktig selv når kunnskapen er ufullstendig) og økosystembasert forvaltning (som tar hensyn til leveområder og biologisk mangfold). Noen er økonomiske: en fordeling som kan bidra til arbeidsplasser og bosetting i kystsamfunn, og en utnytting som passer med marked og industri. Andre gjelder selve fisket, altså at metoder og redskap skal begrense skade på marine ressurser, og at kontrollen skal være effektiv. Til slutt skal forvaltningstiltakene støtte samisk kultur ved å ivareta dens materielle grunnlag.
Første ledd retter seg direkte mot departementet. Eksempel: Departementet vurderer et tiltak som ville gi god verdiskaping for industrien, men som kan skade leveområder. Da må hensynet til økosystemet veie med i avveiningen, ved siden av økonomien.
Paragrafen står i kapittel 1 sammen med reglene om hva loven gjelder for. § 2 slår fast at de viltlevende marine ressursene tilhører fellesskapet i Norge. § 3 og § 4 avgrenser loven etter sak og sted, og § 5 sier at loven gjelder for alle innenfor det stedlige området. § 6 sier at loven bare gjelder innenfor rammene som internasjonale avtaler og folkeretten setter. Videre kommer § 8 om reguleringsråd (som kan uttale seg før forskrifter fastsettes), § 8a om saker der fylkeskommunene kan få vedtakskompetanse, og § 8b om en mulig fjordfiskenemnd for Finnmark, Troms og Nordland.