§ 4. Hvor havressurslova gjelder: stedlig virkeområde

Paragrafen sier hvor loven gjelder. Første ledd nevner norske fartøy, norsk landterritorium (bortsett fra Jan Mayen og Svalbard), norsk sjøterritorium og indre farvann og den norske kontinentalsokkelen. Til det kommer havområder som er opprettet etter loven om Norges økonomiske sone (§§ 1 og 5 i den). Loven følger altså både fartøyet, kysten og havområdene.

Andre ledd åpner for at Kongen utvider virkeområdet. Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis også skal gjelde på landterritoriet til Jan Mayen og Svalbard. Det samme gjelder Bouvetøya og Peter Is øy, og også Dronning Maud Land. Første ledd tar altså Jan Mayen og Svalbard ut av det faste virkeområdet, men andre ledd gjør det mulig å hente dem inn igjen.

Tredje ledd dekker det som ligger utenfor områdene i første og andre ledd. Der gjelder loven for norske rettssubjekt (norske personer og foretak), men bare så langt det ikke kommer i strid med en annen stats jurisdiksjon (myndighet til å regulere og håndheve). Den gjelder også for de gruppene § 5 andre ledd omfatter. Etter § 5 andre ledd er det utlendinger og utenlandske foretak i områder utenfor noen stats jurisdiksjon når en internasjonal avtale sier det, og statsløse fartøy og fartøy som likestilles med dem. Eksempel: et norsk rederi driver fangst i et havområde der en annen stat har jurisdiksjon. Loven gjelder da bare så langt den ikke kommer i konflikt med den statens myndighet.

Paragrafen er ett av tre spørsmål om virkeområde. § 3 avgjør hva loven gjelder for, § 4 hvor, og § 5 for hvem. Etter § 5 første ledd gjelder forskrifter i områdene etter loven om Norges økonomiske sone bare for utlendinger og utenlandske foretak når forskriften selv sier det. Paragraf 6 gjør at loven gjelder med de begrensningene som følger av internasjonale avtaler og folkeretten.