§ 20. Trålforbud nær kysten og andre områdeforbud

Første ledd forbyr fiske med trål (et fiskeredskap som trekkes etter fartøyet) innenfor territorialgrensen ved det norske fastlandet. Territorialgrensen er ytterkanten av norsk sjøterritorium. Loven unntar tre bestemte trålformer, blant annet tare- og krepsetrål. Alle andre tråltyper er altså forbudt nær kysten.

Departementet kan i forskrift åpne for trål likevel, i bestemte områder, til bestemte tider, for bestemte trålredskaper eller for bestemte arter. Departementet kan også fastsette hva som regnes som trål etter paragrafen. Dermed avgjør forskriftene i praksis hvor grensen for trålforbudet går.

Andre ledd går lenger enn trål. Departementet kan i forskrift forby høsting for andre grupper av fartøy eller redskaper innenfor grunnlinjene (linjene langs kysten som sjøgrensene måles fra). Forbudet kan også gjelde innenfor en fastsatt avstand fra grunnlinjene eller innenfor oppgitte posisjoner. Slike forbud kan altså rette seg mot andre enn trålere.

Eksempel: Et fartøy vil fiske med trål innenfor territorialgrensen ved fastlandet. Forbudet i første ledd gjelder, med mindre trålen er en av unntaksformene eller departementet har gitt et unntak i forskrift for området eller perioden.

Paragrafen hører til reglene om hvor og hvordan det kan høstes. § 19 lar Kongen opprette marine beskyttede områder der høsting er forbudt, og § 21 lar departementet forby eller begrense høsting i områder som kan være påvirket av forurensning. Trålforbudet i § 20 er dermed ett av flere områdebaserte forbud i kapittelet. § 16 stiller i tillegg et generelt krav om skånsom høsting, og § 22 begrenser redskapene i sports- og rekreasjonsfiske. Også § 23 om omsetningsgrense for slikt fiske og § 19a om utsetting av organismer står i nærheten. § 17 om tap av redskaper og § 18 om forbud mot sprengstoff hører til samme kapittel.