§ 10. Statens andel av fordeler fra marint genetisk materiale

Paragrafen handler om hvem som skal få gevinsten når genetisk materiale fra havet blir utnyttet. Med marin bioprospektering (leting etter og uttak av materiale fra havet for å kunne utnytte det senere) kan det oppstå verdier. Loven sørger for at staten kan kreve en del av disse verdiene, ikke bare den som driver prospekteringen.

Redskapen er tillatelsen (løyvet) etter § 9. Vilkårene i en slik tillatelse kan si at staten får en andel av fordelene fra utnyttingen av norsk marint genetisk materiale. Vilkårene kan også stanse videresalg og overlevering av materialet og av resultatene fra arbeidet. Da må staten samtykke først, og staten kan kreve betaling for samtykket.

Tredje ledd rammer den som har drevet uten tillatelse. Også da kan Kongen bestemme at en andel av fordelene skal gå til staten. Å hoppe over tillatelsesordningen sikrer dermed ikke at man beholder hele gevinsten.

Eksempel: Et selskap får tillatelse til å ta prøver i sjø. Tillatelsen sier at selskapet ikke kan selge det innsamlede materialet videre uten samtykke fra staten. Vil selskapet selge, må det først be staten om samtykke, og staten kan sette betaling som betingelse.

Paragrafen bygger på § 9. Der kan Kongen kreve tillatelse fra departementet for å ta ut materiale og gjøre undersøkelser i sjø som ledd i marin bioprospektering. Samme paragraf sier at resten av loven gjelder for bioprospektering så langt reglene passer. Kongen kan dessuten gi forskrifter om blant annet hva en søknad skal inneholde, og hvilke vilkår som kan settes. § 10 fyller ut dette med to typer vilkår, nemlig statens andel av fordelene og kontroll med videreformidling. Paragrafen er også nevnt fra § 60, som har tittelen «Brot på reguleringsføresegner».